Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

5.6 Avslutning – mellom entydighet og tvetydighet
Det vi har tatt opp i dette kapitlet spenner over et ganske stort felt og rommer
mange problemstillinger som vi til dels bare har skrapt i overflaten av.
Mange tema krever egne spesialundersøkelser. Bildet som avtegner seg er
også nokså komplekst. Vi skal derfor ikke gjøre noe forsøk på en
oppsummering. På den annen side, sammen med det komplekse er her noen
ganske tydelige understrømmer og som dukker opp i funnene på mange
punkt. Disse understrømmene er både entydige og tvetydige på samme tid.
Det entydige er fortellingen om det vanlige. Søsknene er vanlige ungdommer
som lever ganske vanlige liv. De har et nært forhold til sine foreldre, kanskje
mer enn andre ungdommer, og skårer «bedre» på ulike instrument som skal
måle relasjoner mellom foreldre og barn. De avviser at de har lidd under
mangel på oppmerksomhet og omsorg, og at det har vært en belastning i
sosiale sammenhenger å være et søsken til et barn med nedsatt
funksjonsevne. Få ser behov for noen spesiell støtte, eventuelt ut over det
som følger i det nære nettverket.
På den andre siden er det ingen tvil om at de har mange opplevelser og
erfaringer knyttet til det spesielle. De har sett foreldre som har hatt mye å
gjøre, familien har gjort valg som kan ha gått utover dem, de har møtt
negative holdninger i omgivelsene og også flauhet. Og de er helt klar på at
den spesielle situasjonen har lært dem noe som er nyttig for resten av livet.
Det kan framstå som en slags spenning mellom det vanlige og de spesielle
utfordringene. Når vi kaller dette avslutningsavsnittet «mellom entydighet og
tvetydighet», er det for å antyde at bildet vi fikk gjennom intervjuene ikke var
så spenningsfylt. En kan ikke lese det slik at under overflaten bobler det. Det
er snarere slik at relasjonene er preget av en uvanlig grad av solidaritet, til
foreldre og til søskenet med nedsatt funksjonsevne. Og de er preget av
hverdag og det selvfølgelige i at et barn i familien har en funksjonsnedsettelse.
Det gjør noe med utfordringene. Det gjør dem til hverdag, og
solidariteten framstår som en mestringsressurs. Derfor er det både entydig og
tvetydig.
Når vi skriver dette må vi samtidig minne om ett forbehold. Det er nok ikke
et tilfeldig sett av familier eller søsken som svarer på undersøkelser som vår,
dessverre. Selv om langt fra alle er ressurssterke eller kommer fra
81