Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

Også mange av dem vi intervjuet i den kvalitative delen av studien, hadde
deltatt i ulike grupper som familiegrupper, søskengrupper eller ulike
treffpunkter i regi av interesseorganisasjonene. Det søsken forteller, bekrefter
imidlertid bare delvis den betydningen internasjonal litteratur tillegger slike
grupper. Søsknene forteller at de har deltatt på arrangementer sammen med
familien, som aktivitetsuke på Beitostølen eller kombinert korttidsopphold og
tegnspråkkurs på et hørselsfaglig kompetansesenter. Her har de også har møtt
andre søsken. Likevel blir ikke dette beskrevet som opplevelser søsknene
knytter særskilt stor verdi til, og på direkte spørsmål er det ingen som tydelig
uttrykker noe sterkt behov for å ha en søskengruppe å henvende seg til. Det
tegnes et litt todelt bilde: På den ene siden har mange av søsknene vært med
familien på aktiviteter som er ment å gi et tilbud til foreldre og barnet med
funksjonsnedsettelse, men det er typisk at de selv ikke har opplevd å ha noe
et tilbud fordi de var «bare» søsken. (For eksempel gis opplæring i tegnspråk
bare til foreldrene til døve barn på korttidsopphold og søsknene har i høyden
vært i den tegnspråklige barnehagen mens foreldrene har vært på kurset.) Slik
sett kan problemet være at de er vedheng, mens arrangement som ga søsken
en tydeligere plass kanskje ville fungere annerledes. På den andre siden
uttrykker få et opplevd behov for egne tilbud. Igjen er det den gjennomgående
trenden at søsknene ser på seg selv mest som «vanlige», noe som
demper behovet for å bli sett særskilt fordi man har et søsken med funksjonsnedsettelse.
Bildet er likevel noe sprikende. Noen sier at det som har vært viktig for dem
å treffe andre søsken i sammenhenger hvor de har deltatt på organiserte
aktiviteter knyttet til søskenets funksjonsnedsettelse. En søster sier: «I mange
år har vi vært på tur med (interesseorganisasjonen), der er det med familier
til andre i samme situasjon som oss og da har jeg noen ganger blitt kjent med
andre som har søsken med nedsatt funksjonsevne. Det har da vært godt å
prate med noen i samme situasjon». Enkelte husker tilbake til samvær med
andre søsken på en tid da de selv var ganske unge. Da ble det mest lek og lite
snakk, og noen etterlyser grupper for søsken som er litt eldre, gjerne voksne,
slik at de kan dele erfaringer, lære av hverandre og kanskje hjelpe andre i
samme situasjon.
De fleste som snakker om søskengrupper, familietreff og lignende har
positive erfaringer. En sier: «Det er lettere å åpne seg når man vet at andre
har opplevd det samme og har forståelse.» Samvær med andre familier som
79