Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

En ganske ung søster har betydelige kunnskaper om storesøsters tilstand og
behov. Hun forteller at dette er noe de har snakket om i familien. Hun vet
også at det ikke er sikkert at søsteren blir så veldig gammel og sier: «Vi vet jo
at vi kan komme til å miste henne.» I intervjuet med jentas mor kommer det
fram at hun har vært veldig opptatt av at de skal være åpne omkring
funksjonsnedsettelsen, og hun sier at denne åpenheten har ført til at de som
familie har fått mye støtte, blant annet fra utvidet familie som alltid har
inkludert alle hennes barn. Mor ser på støtten fra storfamilien som svært
viktig for søsknene fordi de ikke behøver å prøve å dekke over hvordan
situasjonen med søsteren er. Mor bruker en fjern slektning som eksempel og
forteller hvordan vedkommende har prøvd å skjule funksjonsvansker hos et
av sine barn. I følge mor har dette ikke ført noe godt med seg, og det blir
vanskelig å støtte denne familien.
Ut fra tabell 5.9 framstår familien som helt sentral. Kjernen i dette er nok
foreldrene, men det kan også være andre søsken. En skriver i
kommentarfeltet i spørreundersøkelsen: «Det hender at jeg snakker med far
eller mor om hvordan det er å ha et utviklingshemmet familiemedlem. En
sjelden gang snakker jeg om det med mine funksjonsfriske søsken». Det å ha
søsken uten funksjonsnedsettelse å snakke med, nevnes av flere, og samhold i
familien angis som viktig årsak til at en kan snakke sammen. En sier: «Vi har
et bra samhold i familien, og alt vi tenker og lurer på snakker vi om sammen
uten noe problem».
Når familien framstår som den sentrale samtalepartneren, kan det skyldes en
relativt stor åpenhet, også for «forbudte» tanker. Og hvis det er riktig og
gjennomgående, kan det selvsagt være en forklaring på at behovet for andre å
snakke med blir mindre. Det er imidlertid flere som gir uttrykk for at de har
behov for å snakke med noen andre i tillegg. I kommentarfeltene i den
kvantitative undersøkelsen kommer det fram at et par søsken har gått til
psykolog i perioder for å få hjelp til å sortere egne følelser og reaksjoner.
Som nevnt tidligere er det en som skriver: «Jeg har gått til psykolog hvor
bror min har vært et sentralt tema. Det var (..) ikke derfor jeg gikk til
psykolog, men det ble likevel noe vi snakket mye om. En annen bekrefter at
det til tider kan være behov for å snakke med noen utenfor familien:
75