Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

4. Søskens oppfattelse av seg selv
4.1 Noen overordnete inntrykk
Dette kapitlet skal handle om spørsmål knyttet til identitet, selvbilde og
hvordan søsknene ser på seg selv. Før vi kommer til det, er det imidlertid et
par trekk ved datamaterialet som helhet som bør kommenteres. Det handler i
noen grad om forskjeller mellom kvalitative intervju og kvantitative
spørreundersøkelser. Det kan se ut som om de to undersøkelsene i noen grad
gir ulike resultater.
Grovt oppsummert er det slik at søsken til barn/unge med
funksjonsnedsettelse skiller seg lite fra andre på samme alder dersom man
legger de kvantitative resultatene til grunn. Når de skiller seg ut, er det gjerne
med positivt fortegn. Dette er et viktig funn som indikerer at gruppen søsken
til barn/unge med funksjonsnedsettelse neppe kan sies å være en gruppe som
sliter, snarere tvert i mot. Resultatene fra intervjuene vi har foretatt, støtter på
mange måter denne konklusjonen, men med viktige presiseringer: De aller
fleste vi har intervjuet ser på seg selv som vanlige og som andre på samme
alder. Det mener også foreldrene deres. Både søsknene og foreldrene deres
mener videre at det å vokse opp med et søsken med funksjonsnedsettelse ikke
har påvirket oppveksten deres negativt i særlig grad. Dette må likevel ikke
tolkes dit hen at alt er som hos andre. Søsknene forteller også om erfaringer,
læring og opplevelser som er uvanlige både på godt og ondt. Når man
analyserer disse erfaringene og opplevelsene, får man frem et mer komplett
bilde av hva det vil si å vokse opp som søsken til et barn/ungdom med
nedsatt funksjonsevne. Det handler om et slags «vanlig på tross av», men like
gjerne et «for meg er dette vanlig».
En slik forskjell mellom det som kommer frem gjennom kvantitative og
kvalitative undersøkelser har vi tidligere registrert i undersøkelsen av «Å
vokse opp med funksjonshemming i dagens Norge», særlig knyttet til
foreldres syn på offentlige tjenester (Tøssebro & Lundeby 2002). Gjennom
31