Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

en tiårsperiode fra 1999 til 2009 har foreldrene gjennom spørreskjema
rapportert en høy grad av tilfredshet med tjenestetilbudet de får fra det
offentlige (Lundeby & Tøssebro 2009; Wendelborg 2010). Når man har
intervjuet et utvalg foreldre i samme periode, får man imidlertid innblikk i en
hverdag som ofte preges av frustrasjon og usikkerhet knyttet til tjenester man
mottar eller spørsmål om hva man har krav på. Foreldre har for eksempel
brukt uttrykk som «kamp» når de beskriver forholdet til hjelpeapparatet.
Forskjellen i resultater betyr ikke at det ene er rett og det andre feil. I
utgangspunktet er begge typene resultater korrekte, men de må forstås i
forhold til de metodene som er brukt for å skaffe dem til veie. En viktig
forskjell mellom de kvantitative og kvalitative undersøkelsene det her er
snakk om, er at spørreskjemaene fortrinnsvis ber om vurderinger av hvordan
man opplever sin situasjon på tidspunktet når man krysser av sine svar.
Kvalitative intervjuer spør også om hvordan man opplever sin situasjon på
intervjutidspunktet, men i tillegg gjør et intervju ansikt til ansikt det naturlig
å komme inn på prosessene som har ledet frem til dagens situasjon. Dette kan
være med på å forklare hvordan det er mulig at foreldrene kan krysse av for
at de er fornøyde med tjenestetilbudet og samtidig fortelle en historie om mye
strev knyttet til det å oppnå hva man har i dag. Sagt på en litt forenklet måte
kan dette handle om at kvantitative spørreundersøkelser oftere måler
resultatet av ulike prosesser, mens kvalitative intervjuer også kan gå i dybden
på hvordan selve prosessen har vært. Det bidrar til å tegne mer komplette
bilder av hvordan ulike prosesser knyttet til et fenomen (her; det å være
foreldre til barn med funksjonsnedsettelse) kan se ut for ulike mennesker.
Når det gjelder søsken finner vi noen av de samme mekanismene: Søsken til
barn/unge skiller seg lite fra jevnaldrende når man legger den kvantitative
spørreundersøkelsen til grunn, og i den grad de skiller seg ut er det positivt.
De kvalitative resultatene nyanserer dette bildet og antyder at selv om
ungdommene som har søsken med funksjonsnedsettelse absolutt er vanlige,
har de også spesielle erfaringer og kunnskaper. Ikke alle disse erfaringene
kan betegnes som positive, noen er såre og vanskelige. I presentasjonen av
resultatene vil denne spenningen mellom det som er «vanlig» og det som er
«spesielt» bli utdypet, særlig i de delene som tar opp intervjudata.
32