Som alle andre? Søsken til barn og unge med ... - NFU

forsvart søskenet med funksjonsnedsettelse mot andre jevnaldrende i
sammenhenger preget mer av tilfeldig erting eller plaging. Dette gjaldt de
informantene som enten var eldre enn eller tvilling med søskenet med
funksjonsnedsettelse. Et annet beslektet forhold dreide seg om situasjoner
hvor informantenes jevnaldrende, både venner eller tilfeldige andre, hadde
omtalt mennesker med funksjonsnedsettelse på en nedsettende måte. Dette
kunne dreie seg om uttrykk som «mongo», eller det å bruke uttrykket
«hemma» på en nedsettende måte («Er du hemma eller?»):
«Jeg gikk jo på offentlig skole […]og der gikk det tre-fire med Down
syndrom da. Og de, de ble mobbet, tidvis. Og det kjenner jeg at det...
det var utrolig vanskelig å se. Det gikk veldig innpå meg. Og når jeg
stod sammen med nære venner i skolegården og de sa ting som «Se på
mongoene som ligger der borte». Det var tungt altså. Og da var jeg
litt mer tilbakeholden, jeg tror jeg er blitt veldig mye mer utadvendt
enn jeg var da. Så da var jeg veldig sånn der, jeg tok det skikkelig
innover meg og ble oppriktig lei meg da, uten å ta det noe videre og si
ifra til dem da. Det gjorde jeg mye mer når jeg ble… kom opp i
ungdomsskoleårene og liksom følte at det her, det kan man si ifra om,
det er ikke noe problem med det.»
Nesten alle informantene forteller at de hadde påtalt denne typen negativ
omtale. Noen gjorde det nesten alltid, mens andre gjorde det av og til. Mange
fortalte at de gjorde det mer etter hvert som de ble eldre, slik informanten i
sitatet over. Det som synes utslagsgivende for når man valgte å si fra, var
konteksten ytringene ble fremsatt i og relasjonen man hadde til de som kom
med ytringene. Her er det også et viktig funn at informantene i all hovedsak
rapporterte at de hadde opplevd å få positiv respons og forståelse når de
fortalte om sitt søsken med funksjonsnedsettelse. Denne positive responsen
kom riktignok mest fra venner, men forteller likevel at informantene i slike
sammenhenger kan være agenter for holdningsendring og kunnskapsutvidelse
i sine nettverk.
Solidaritetsaspektet vi finner i disse fortellingene handler om at informantene
ser seg som noen blant få som kjenner søskenet slik han eller hun «egentlig
er», og ikke som «diagnosen» eller det som er «avvikende». Dette dreier seg
både om følelsesmessig tilknytning og om faktisk kunnskap om en bestemt
funksjonsnedsettelse. Når det gjelder det siste, er solidariteten informantene
uttrykker med sine søsken knyttet til det å dele kunnskap som ikke alle andre
65