alt mellom himmel og jord - Lokalhistorie.no

Et blikk på menighetens kallsrett i Norge på 1600-tallet
ne, valgmennene, valgte da på menighetens vegne og med prostens
"råd og samtykke" den kandidaten de mente var best egnet
til deres nye sjelesørger. Prosten, valgmennene og den som var
kalt, utarbeidet så kallsbrevet. Kandidaten dro deretter med
dette til superintendenten (biskopen). Her ble han overhørt i
sin "lærdom og forstand", og hvis superintendenten mente han
var skikket, sendte han ham til lensherren med et nytt brev, der
det ble opplyst om kallet og bispeoverhøringen. Den kalte prest
avla her sin embetsed, og lensherren utnevnte ham til embetet
på kongens vegne, såkalt kollats. Så gikk turen tilbake til superintendenten
med brev fra lensherren. Superintendenten ordinerte
ham, og sendte ham med sitt beseglede brev tilbake til
prosten og menigheten. Prosten innsatte den nye presten ved
gudstjeneste i sognekirken, der han også leste opp brevet fra
superintendenten om at han var rett kallet, overhørt, utnevnt
og ordinert til embetet.
Etter reformasjonen var gangen i prestetilsettingen altså slik:
Først kom prostens og menighetens bønn til Gud og utpeking
av kallsmenn, deretter fulgte i tur og orden kallelsen, bispeoverhøringen,
lensherrens utnevnelse, bispens ordinasjon og prostens
innsettelse. I katolsk tid var det biskopen som kalte og
utnevnte sogneprestene. Denne ansettelsesmyndighet ble med
reformasjonen altså fordelt mellom tre instanser med ulike
funksjoner: menigheten som kaller, superintendenten som
eksaminerer og ordinerer, og kongens lensherre som stadfester
valget og utnevner på kongens vegne. Superintendenten hadde
det øverste tilsyn med og ansvar for prestenes religion og moral.
Hans oppgave ved overhøringen var å vurdere om den kalte
prest var skikket for embetet. Han kunne altså stanse en uønsket
kandidat, da kallsbrevet var betinget av godkjennelse ved
bispeeksamen. 4
Etter eneveldets innføring i 1660 tilstrebet regjeringen å
sentralisere makten rundt kongen og sentralmyndighetene i 139