alt mellom himmel og jord - Lokalhistorie.no

Inger Marie Tønnessen
72
AB 1889 (Begravelse) har delt begravelsesseremonien i to:
jordfestelsen i fullstendigere form i tillegg til den kortere formen
som hadde vært i bruk inntil da. Så tillater AB 1889 at det
i forbindelse med denne jordpåkastelsesseremonien kan "efter
Omstendighederne i Kirke, Gravkapel eller Hus eller ogsaa ved
Graven føies en fri Tale over et passende Skriftord". Eller presten
kan bruke en begravelsesliturgi som AB 1889 anviser med
skriftlesninger og bønner.
At man i AB 1920 (Jordeferd) erstattet ordet Begravelse
med Jordeferd, skyldes lovene om likbrenning som kom i 1898
og 1913. I 1909 kom en kgl. res. om kirkelig medvirkning ved
kremasjon.
AB 1920 skiller seg ikke mye fra AB 1889, men begynner
med den seremonien som kan finne sted i "kirke, gravkapell,
eller hus". Deretter følger seremonien for jordfestelsen. AB
1920 presiserer at "Efter forhold og sedvane paa de forskjellige steder
medvirker presten ved jordefærd: Dels i huset og ved graven,
dels i kirke eller gravkapel og ved graven, dels kun ved graven."
Denne presiseringen er gjentatt i de alminnelige bestemmelsene
i GB 1992 der navnet på seremonien nå er endret til
Gravferd. I tillegg slår GB 1992 fast at "gravferd etter kirkens
ordning er en kirkelig handling av gudstjenestelig karakter." Denne
presiseringen får konsekvenser for musikk, salmevalg, kransepålegging
osv.
AB 1889 og 1920 og GB 1992 har skriftsteder og bønner
som vitner om hvor forgjengelig dette liv er, og om døden og
dommen. Men de formidler også trøst og håpet om oppstandelse
og evig liv. Det er bestemmelser for begravelse av barn,
spedbarn og dødfødte barn, gravferd på havet og en minnestund
der kisten ikke er til stede.
Den kirkelige medvirkningen ved dødsfall var svært liten
etter reformasjonen. Den begrenset seg lenge til selve jordpåkastelsen
dersom det var ønsket. Jordpåkastelsen ble obligato-