alt mellom himmel og jord - Lokalhistorie.no

Inger Marie Tønnessen
62
lingen i samme gudstjeneste. Etter hvert ble det nødvendig å
stykke opp dette, for gudstjenestene kunne bli temmelig lange,
særlig i byene der det var mange konfirmanter. Derfor ble det
gitt adgang til å ha katekisasjonen ved aftensangen søndagen
forut eller på en ukedag.
AB 1889 viderefører ordningen fra 1736 med små justeringer,
men i AB 1920 er det nedfelt en ny endring. Konfirmasjonen
er blitt en velsignelseshandling, men både den gamle og
den nye ordningen er likestilt. Menighetsmøtet avgjør hvilken
ordning som skal brukes eller om de skal bruke begge ordningene
samtidig.
I dag blir det betont at konfirmasjonstiden er en prosess
som finner sted i løpet av en åtte måneders tid, og oppfinnsomheten
er stor når det gjelder å finne opplegg som fenger ungdom
i den aldersgruppen.
Helt fram til 1911 var konfirmasjonen obligatorisk. Man
måtte være døpt for å bli konfirmert, være konfirmert og ha
skriftet for å gå til alters, å ha gått til alters for å kunne bli ekteviet.
Konfirmasjonen var også betingelsen for en rekke borgerlige
rettigheter og plikter slik som å være fadder, vitne i retten,
bli godkjent til militærtjeneste.
Helge Fæhn (s 377) oppsummerer sin behandling av konfirmasjonen
slik:
"I løpet av de 400 år etter reformasjonen har synet på hva evangelisk konfirmasjon
er, gått gjennom en 200-årig periode da den belærende katekese stod i sentrum;
deretter 100 år da løfte-synspunktet dominerte; så en periode med hovedvekten
på bekjennelsen, for å ende med en overveiende liturgisk handling, hvor
velsignelsen var det sentrale. Forandringene var en konsekvens av at konfirmasjon
ikke er et definert sakrament - ut fra Guds Ord -, men en fri og foranderlig, kirkelig
handling. Her kunne kirken til enhver tid legge vekt på de aspekter i oppfølgingen
av dåpen som man mente var mest aktuelle og nødvendige ut fra situasjonen
i kirke og samfunn."