alt mellom himmel og jord - Lokalhistorie.no

Kirkelige handlinger i etterreformatorisk tid
Skriftemål
Skriftemålet har sin opprinnelse i Jesu ord iflg. Matt 18, 15-17:
"Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd.
Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en
eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører
han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på
menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller."
Tanken bak dette er at de troende utgjør en enhet. Det blir
uttrykt som Kristi legeme der individet er et lem, Kristus som
vintreet der den enkelte troende er en gren på dette, eller en
bygning der Kristus er hjørnestenen. Menigheten er også Kristi
brud. Ved dåpen blir individet en del av dette fellesskapet, i
nattverden skjer en forening mellom menigheten og Kristus.
Enhver ubekjent synd er en trussel mot dette fellesskapet - en
sykdom som brer seg til hele legemet, tørre grener på vintreet
slik at det bærer lite frukt, forvitrende stener som truer byggverket.
Her kommer altså skriftemålet inn som et ledd i det å
gjenopprette skaden som skjer ved syndstilgivelsen eller absolusjonen.
Syndsbekjennelsen er en del av den troendes daglige
bønn - for eksempel ved den femte bønn i Fadervår.
Skriftemålspraksisen tok to retninger - det offentlige skriftemålet
og det hemmelige enkeltskriftemålet.
I oldkirken ble det vanlig at den som "begikk en grov og
åpenlys forseelse, så som mord, hor og lignende, måtte bekjenne dette
for menigheten og bli forsont med denne ved dens leder, biskopen
(senere presten eller eventuelt diakonen), og om mulig gjøre brottsverket
godt igjen. (Fæhn s 121).
På 600-tallet kom det hemmelige skriftemålet i bruk, og det
ble ikke lenger en forsoning med menigheten, men en individuell
syndsforlatelse eller avløsning. Begge ordningene levde
side ved side - også her i Norge i etterreformatorisk tid.
63