Innvandrere i Norge. Hvem er de, hva gjør de og hvordan ... - SSB

Innvandrere i Norge Innvandrerbefolkningens demografi
av utdanning. Tallene for innflyttinger på
grunn av arbeid og utdanning endret seg
lite i perioden, og lå hvert år på litt over
1 000 personer for hver av disse to
innvandringsgrunnene. Det følger lite
familieinnflytting med de som kommer til
Norge for å ta utdanning, mens arbeidsinnvandrerne
langt oftere har familie
med seg.
Flest flyktninger kom det fra Ost-Europa,
Asia og Afrika, mens de som har kommet
på grunn av utdanning og arbeid stort
sett er fra Vest-Europa og Nord-Amerika.
Fra disse landene er det også flest som
har kommet av familiegrunner som ikke
har med flukt å gjøre.
Pakistanere har spesielt mye kontakt
med hjemlandet
Det forekommer i alle innvandrergrupper
at noen flytter til Norge flere ganger, men
bare hos pakistanerne er fenomenet
direkte utbredt. Av de 268 pakistanske
17-årige andregenerasjonsinnvandrerne
bosatt i Norge 1. januar 1996, hadde hele
40 prosent hatt minst ett folkeregistrert
utenlandsopphold i sin levetid (altså
utflyttinger med intensjon om minst 6
måneders fravær fra Norge). Av de pakistanske
førstegenerasjonsinnvandrerne på
samme alder hadde 20 prosent hatt et
registrert utenlandsopphold etter at de
hadde flyttet til Norge for første gang. I
tillegg til dette kommer eventuelle fravær
på mindre enn 6 måneder. Blant flytterne
er det like mange gutter som jenter.
Utflyttinger og bofasthet
Kan en bruke årlige innflyttingstall for
ulike nasjonalitetsgrupper til å si noe om
hvor mange innvandrere fra hver gruppe
det etterhvert blir i Norge? Nei, så enkelt
er det ikke, for en del innvandrergrupper
er preget av at mange drar ut igjen etter
relativt kort tid, mens andre grupper i
større grad blir værende her svært lenge
eller for alltid. Det som har betydning for
bestandsutviklingen er altså ikke bare
hvor mange som kommer, men også av
hvor mange som blir værende. Dette er et
spørsmål om bofasthet.
Innflyttere blir ikke spurt om hvor lenge
de planlegger å bli i Norge, bortsett fra at
de må ha til hensikt å bo her minst 6
måneder for i hele tatt å bli folkeregistrert.
Den eneste måten å finne varigheten
på oppholdene er å vente en hel del sir, og
så undersøke hva som har skjedd. Den
nødvendige ventingen gjør imidlertid at
vi ikke får vite noe om de innvandrerne
som kommer til landet nå for tida.
Bare for dem som er døde kan vi gjøre
opp endelig regnskap. For alle andre vet
vi bare om de bor i landet i dag, og hvis
de ikke gjør det, så vet vi når de drog og
dermed hvor lenge det foreløpig siste
oppholdet i landet var.
I perioden 1971-1985 kom vel 146 000
førstegenerasjonsinnvandrere for første
gang til Norge. Bare ett år etter innflyttingene
var denne massen redusert med
15 000. Etter to år er tallet nede på
95 500, og etter ti år har bare 59 200
eller 41 prosent av de opprinnelige innflytterne
vært til stede. Så godt som hele
reduksjonen skyldes utflyttinger, for
dødsfall er det få av blant unge innflyttere.
Vi legger merke til at den største
reduksjonen i antallet skjer allerede etter
ett års botid. En femdel av alle innvandrere
er altså ute igjen for det har gått ett
år.
Det er store forskjeller mellom nasjonalitetsgruppene.
Tallet på amerikanere er
redusert til bare 17 prosent etter ti år,
mens tallet på briter og dansker er redusert
til en firedel av de opprinnelige
innvandrerne. I motsatt ende av bofasthetsskalaen
finner vi først og fremst
47