Innvandrere i Norge. Hvem er de, hva gjør de og hvordan ... - SSB

Innvandrerbefolkningens demografi Innvandrere i Norge
kunne en eventuelt legge til andregenerasjonsinnvandrerne,
men av dem er det i
Norge ennå svært få som er gamle nok til
å få barn. Hvis en ønsker å finne ut om
fruktbarheten arves i flere generasjoner,
må en altså vente en del år for å få norske
tall.
For å få store nok grupper å regne på, har
vi slått 1994 og 1995 sammen. Samlet
fruktbarhetstall (SFT) for hele befolkningen
var for disse to årene på 1,87. For
fOrstegenerasjonsinnvandrere uten norsk
bakgrunn var SFT på 2,57, mens det for
resten av befolkningen var på 1,83.
Innvandrerkvinnene drog altså opp SFT
for landet som helhet med fire hundredels
barn.
Blant de største innvandrergruppene
hadde kvinner fra Somalia den høyeste
verdien for SFT med 5,53. På de neste
plassene er Marokko (3,76), Pakistan
(3,60) og Sri Lanka (3,50). For tredje
verden samlet var SFT 2,93.
Det tallene for SFT forteller oss er strengt
tatt ikke mye mer enn at innvandrerkvinner
er i en situasjon hvor det er
naturlig å få mange barn (men samtidig
avspeiler selvsagt tallene reelle forskjeller
mellom nasjonalitetsgruppene). Bare hvis
en begrenser seg til dem som innvandret
som barn (dvs. yngre enn 18 år), får en
opphevet de spesielle effektene som det å
innvandre i voksen alder gir.
Tallgrunnlaget er da dessverre noe svakere,
men vi ser i alle fall at SFT for de
som innvandret som barn bare er på
1,88, eller med andre ord nesten det
samme som for den norske delen av
befolkningen. For kvinner fra tredje
verden er tallet nå 2,16 (mot 3,06 for
vokseninnvandrerne), mens vesteuropeiske
kvinner er helt nede på 1,25. Av
de få enkeltlandsgruppene med mange
nok kvinner som utregningsgrunnlag, har
de pakistanske "barneinnvandrerne" SFT
på 2,94, de tyrkiske 2,37 og de vietnamesiske
bare 1,70. Selv om en tar hensyn til
tilfeldige avvik kan det se ut som om
pakistanske jenter følger i sine eldre
landskvinners spor med hensyn til fruktbarhet,
mens vietnamesiske jenter har
lagt seg nærmere et norsk monster.
For årene 1992 til 1995 var det små
endringer i SFT for innvandrerne sett
under ett. Av hovedgruppene er det bare
for østeuropeerne (bortsett fra bosnierne)
en kan se en klar tendens, og da i
nedadgående retning. Blant enkeltnasjonalitetene
har srilankerne økt SFT merkbart,
mens marokkanere og en del andre
mer etablerte innvandrergrupper har til
dels klare tendenser til reduksjon i SFT
over disse årene. Hvis gjennomsnittsalderen
øker for ei gruppe, vil en naturlig
oppleve at de fleste kvinnene har gjort
seg ferdige med barnefødsler.
Som nevnt var SFT 2,16 for kvinner fra
tredje verden med innvandringsalder
lavere enn 18 år, mot 3,06 for de som
kom som voksne fra de samme landene.
En viss andel av denne forskjellen kan
sannsynligvis tas som uttrykk for en
tilpasning av innvandreres fruktbarhet til
vertslandets (mens resten av forskjellen
har mer med innvandrede voksne kvinners
spesielle situasjon å gjøre, jf. diskusjonen
ovenfor). I internasjonal litteratur
er en tilpasning av fruktbarheten til
vertslandets et gjennomgående funn
(Coleman 1994, Kahn 1988 og 1994). De
fleste undersøkelser bygger imidlertid på
SFT fra ulike tidspunkter for hele befolkningsgrupper,
slik disse måtte være sammensatt
på hvert av tidspunktene. Det
går derfor ikke alltid fram om tilpasningen
forutsettes å skje i hvert enkelt individ,
i neste generasjon eller i befolkningsgruppa
som helhet.
54