Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Når de er ferdige, er det Sigurd Bratlies tur til å entre podiet.
«Var ikke dette en vakker sang!» sier han, med bitende
sarkasme, før han fortsetter med å sitere den siste strofen i
refrenget: så fyll meg og bruk meg min frelser, hver stund til ditt
velbehag. «Hvem er det som blir formant her?» spør han, og han
svarer selv: «Det er Gud som blir formant, mens vi ikke skal
gjøre noe!» Han konkluderer raskt med at dette er religiøst vissvass
fra ende til annen. Det er en «skjøge-sang».
En slik takk i full offentlighet har vel ingen tidligere fått, når
de på oppfordring har fremført en sang på et kristent møte. En
fremførelse hvor de med entusiasme og oppriktighet ga alt.
Etter denne grove sjikane av sangen (og sangerne) spør han
plutselig etter Ole Kristiansen. Er han til stede i salen? Jo det var
han. Ganske overrumplet vinker han til Bratlie fra sin plass bak
i salen. «Kan ikke du holde den talen som du har holdt en gang
før» spør Bratlie. «– Den om å så med gråt og høste med
fryderop?» Ganske fortumlet tar Ole Kristiansen seg opp til
podiet og holder en improvisert tale om temaet.
Bratlie fant ikke noe konkret som kunne angripes i denne
talen, men han fortsetter allikevel, i en spottende tone, å snakke
om «alle disse som ikke vil sørge, lide og lyde, og hver dag ta
sitt kors opp.» Det er noe religiøst som er i ferd med å snike seg
inn i Menigheten. Det må fjernes! Uten å ha noe konkret å
anføre, hudfletter han Ole Kristiansen og det han står for.
Mange av tilhørerne tror knapt sine egne ører, og stemningen
i salen er mildt sagt utrivelig. I full offentlighet håner Sigurd
Bratlie menighetsforstanderen i Drøbak. —En mann som er
elsket og aktet av så mange, og som nyter så stor tillit i inn- og
utland.
Svært mange satt helt lamslått da Sigurd Bratlie var ferdig med
sin overhøvling av Ole Kristiansen. Det var bare et beskjedent
fåtall som visste at det også hadde vært noen konfrontasjoner
157