Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Tillitskrisen
I tillegg til sine evner som bibel-sjonglør, hadde Bratlie et
åpenbart maktbehov. Rundt 1965 begynte jeg å ane uråd når det
gjaldt hans lederskap. Som start på et offentlig møte leste han
opp et meget privat brev, med full angivelse av hvem brevet
var fra. Brevet sluttet med et håp om at det kunne føre til en
personlig samtale om temaet. I stedet for samtale, ble det altså
høytlesning fra Sigurd Bratlies side, med etterfølgende
overhøvling i full offentlighet. Den uhyggelige stemningen i
dette møtet satte uutslettelige spor hos meg. Uten at jeg tenkte
tanken fullt ut, begynte jeg, kanskje ubevisst, å følge med på
hva Sigurd Bratlie sa og gjorde. Høytlesningen av dette brevet
plaget meg, og jeg forsøkte å finne ut om det ikke var slik at en
åndelig leder hadde taushetsplikt i forhold til saker som han
fikk kjennskap til i egenskap av sin lederrolle.
Jeg oppsøkte fagforeningslederne på jobben og kirkeledere
i Indremisjonen, men jeg fant ikke noe svar. Min tillit til Bratlie
hadde fått sin første brist.
Høsten 1969 fikk min tillit til Sigurd Bratlie en avgjørende
knekk. Min avholdte bror Arne sto frem på et møte og sa
omtrent som så:
Det skurrer i ørene mine når det i nedlatende former tales om
«disse religiøse». Her snakkes det som om vi her i Menigheten er
de eneste virkelig kristne. Jeg er overbevist om at vi bedrar oss selv
med disse talemåter. På DOMMENS DAG tror jeg vi får mange
overraskelser. Mange som vi trodde skulle være «av Bruden» er
ikke der, mens andre som tilhører andre kristene samfunn til vår
forbauselse kanskje får en fremtredende plass ved Mesterens bord.
Deretter tok han sin gitar og sang med kraftig røst:
Han skal åpne perleporten
38