Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

hverandre. I godt voksen alder har det gått opp for meg at mor
er helten og det store forbildet i mitt liv.
Dette var rammene for min barndom. Her vokste jeg opp, som
yngstemann i en søskenflokk på seks. I tillegg kom tre voksne
brødre som allerede var flyttet hjemmefra da jeg ble født.
Dessuten regnet vi også med de tre som døde i tidlige barneår,
så vi omtalte oss som en søskenflokk på tolv. Og denne store
familien tilhørte noe så merkelig som Smiths Venner. I
barneårene følte jeg den forakten bygdesamfunnet hadde for
kristendom, og delvis for far som var eksponenten for det. I
tidlige barneår følte jeg at jeg fikk unngjelde for fars holdninger
og synspunkter, og dette førte til at han på sett og vis ble en
antihelt i livet mitt. Jeg ble forsøkt ertet på skolen på grunn av
fars holdninger (dette var 20 år før mobbing ble oppfunnet). Det
ble aldri noe særlig ut av den ertingen. Jeg var fysisk sterk og
hadde rikelig adrenalin-produksjon, så i stedet for å bli
mobbeoffer, ble jeg skolens skrekk. Fra tidligste skoleår og frem
til 6. klasse sloss jeg på skolen nærmest hver dag. Jeg ville ha
meg frabedt nedlatende kommentarer om meg og min familie.
Av en eller annen grunn ble det bråstopp på slåssingen da
jeg begynte i 6. klasse, og siden da har jeg aldri vært i fysisk
klammeri med noen. Kanskje det kom av at jeg da fikk skolens
beste lærer, den lokale legenden Hans S. Hansen, som lokket
frem nye sider ved meg. Plutselig hevdet jeg meg sterkt i alle
teoretiske fag og fikk dermed en annen plattform for respekt
enn det rent fysiske. Jeg husker også at jeg opp gjennom
skoleårene syntes det var flaut å kunne kristendomskunnskap,
så jeg unnlot nesten konsekvent å delta i undervisningen og
svarte «vet ikke» uansett hvilket spørsmål jeg fikk. Jeg syntes
det ville være ødeleggende for mitt image om jeg tilkjennega at
jeg faktisk kunne det hele.
I min oppvekst var det, foruten vår familie, to familier som
deltok på husmøtene på Koppang, samt en del eldre kvinner.
29