Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Dette var en videreføring av tradisjonen Smith hadde med
seg fra Metodistkirken, hvor en rekke kvinner hadde sentrale
posisjoner og fikk avgjørende betydning for bevegelsens
utvikling. For meg ser det ut til at det skjedde en endring i
denne praksisen på slutten av 1920-tallet.
Maktovergrep og utrenskninger
Som tidligere nevnt ble Edwin Bekkevold leder av Oslomenigheten
etter Thorleif Hansens død i 1919. Da jeg kom til
Oslo i 1960 hadde den aldrende lederen for lengst sett seg ut
Thorleif Hansens sønn Enok som sin etterfølger. Han ble,
tilsynelatende mot sin vilje, bedt om å ta plass ved siden av
Bekkevold på «dirigentplass» som var en sidebenk foran i
lokalet.
Ved Edwin Bekkevolds død i 1970 var det mange som anså
det som naturlig at Enok Hansen overtok ledelsen. Som
omreisende predikant var Sigurd Bratlie borte fra Oslo i lange
perioder av gangen, og det var derfor behov for en bofast leder.
Men som vi allerede har sett, var det ikke de hjerteligste
relasjoner mellom Sigurd Bratlie og Enok Hansen, og siden
Bekkevold var død, hadde Hansen mistet en viktig støttespiller.
Samarbeidsproblemene mellom de to ble bare større over tid,
noe Hansen forsøkte å løse gjennom å enes om en tydelig
ansvarsdeling mellom dem. Hans forslag var at han var å
betrakte som lokal menighetsleder i Oslo, med det ansvar og
den myndighet som naturlig hørte til. Her må Enok Hansen ha
feilvurdert situasjonen og forholdet til Bratlie. Han hadde ikke
forstått at Sigurd Bratlie ville ha ham bort. Eller kanskje han
forsto det, men regnet med at han hadde styrke og støtte nok til
å klare av en direkte konfrontasjon med Bratlie.
Bratlie engasjerte Elias Aslaksen til å fortelle Hansen at han
ikke lenger kunne være leder i Oslo, og at det var besluttet at
94