Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

på en forutgående ledersamling. Det var altså en opptrappingsplan,
men den var det få som var kjent med.
Etter noe tid kommer det neste trekket. Sammen med en
aldrende og alderdomssvekket Sigurd Bratlie, kommer Kåre
Johan Smith til Drøbak og innsetter en harmløs og anonym
person som ny leder. Selvfølgelig til høylytte protester fra den
jevne mann og kvinne i Menigheten. Mest av alt protester de på
maktarrogansen fra toppledelsens side.
I tumultene skriver en energisk og ivrig dame, mor til en stor
barneflokk, et brev som hun distribuerer til en rekke ledere og
nøkkelpersoner, hvor hun uttrykker sin fortvilelse:
Til å begynne med fikk jeg sjokk, ble lammet. Jeg håpet det hele
var et mareritt og at jeg våknet snart. Men langsomt gikk det
opp for meg at dette var virkeligheten framover. Da ble jeg
fortvilet, sint. Jeg ba til Jesus at Han måtte hjelpe, jeg tryglet
om hjelp [...] Så tenkte jeg at det måtte kunne gå an å få
oppklart de misforståelser som det hele skyldtes, men det skar
seg helt. [...] Inne i magen min har jeg en smerteklump,
tåreklump. Den er der hele tiden. Noen ganger blir den stå stor
at den sprekker, og da kommer Jesus og tørker tårene. [...] Noen
ganger hører jeg at søsknene mine gråter. Da prøver jeg å trøste
litt, men det blir helst til at vi gråter begge to. Andre ganger
later jeg som jeg ikke hører, orker ikke. Noen vil helst ikke at
andre skal vite at de er lei seg, så vi later som ingenting, og
dagen etter smiler vi utenpå. Vi kan jo ikke forandre
situasjonen allikevel. [...] Vi får besøk av onkler og tanter også.
De skjønner nok at vi har det tungt og prøver å være ekstra
vennlige. Men hvis jeg forsøker å formidle hvordan jeg har det,
har de ferdigprogrammerte svar på det, og de kan jeg utenat nå.
Det er lettere å late som om alt er OK. Vi er ganske flinke til «å
lata som om» nå, og sier at vi har det bra, nesten så vi tror det
selv. [...] Jeg har sett det i øynene nå: Vi må bære smerten hele
livet ut!
158