Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

det lille kapellet på Klemetsrud gravlund utenfor Oslo overfylt
av venner av min kjære bror Arne. Det var en stille, fortettet
atmosfære av høytid og sorg. Arne ble bare 63 år.
Rett før han døde hadde Arne skrevet et lite dikt til meg,
som ble opptakten til en givende liten brevveksling i de siste
ukene han levde. En brevveksling som jeg tror betydde mye for
oss begge. Vi hadde vært nesten kontaktløse siden jeg forlot
Menigheten 20 år tidligere, men nå tok han plutselig kontakt.
Jeg satte stor pris på det, men hadde ingen anelse om hvorfor.
Helt siden jeg hadde valgt annerledes enn han, var det et svært
distansert forhold oss imellom. Men nå var det altså tid for
kontakt og dialog. Men kontakten skulle bli kortvarig. Altfor
kortvarig.
Det blomstersmykkede kapellet på Klemtsrud, nærheten
med mine kjære nevøer og nieser og gjensynet med venner jeg
ikke hadde sett på 20 år, ble for meg en uvanlig høytidsstund.
Det var en følelse av nærhet, kontakt, vennskap og fellesskap.
Årene som var gått hadde ikke fjernet oss fra hverandre! Vi
kjente hverandre fortsatt!
Trygve Olsen forrettet, slik min avdøde bror hadde ønsket.
Det åndelige slektskapet dem imellom kunne tydelig merkes.
Trygve Olsens tale for dagen var fylt av ærbødighet for avdøde,
respekt for livet, og håp for det hinsidige. Med varme og
visdom nådde hans tale frem til mitt hjerte, og han skapte en fin
ramme om denne høytidsstund.
Dagen frisket opp mitt minne av han som en oppriktig og
klok person, som bare interesserte seg for åndelige spørsmål og
hadde lite sans for maktkamper og posisjoner. Det undret meg
at Menigheten gjemmer bort personer med åpenbare åndelige
kvaliteter, mens en del middelmådigheter gis stort spillerom.
Avskjedsstunden er viktig. Å ta farvel med sine nærmeste på
en skikkelig måte er vesentlig for å kunne avslutte et kapittel i
livet og gå videre som et harmonisk og helt menneske. En
54