Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

til Sverige, og flere av de øvrige forsvant etter hvert. Rundt 1950
besto Menigheten av 10-12 voksne personer, og et tilsvarende
antall barn og ungdom.
Som ny leder for en liten menighet, ble far på slutten av 30tallet
invitert til et slags lederseminar som ble arrangert forut
for Smiths Venners sommerstevne i Hallingdal. Her ble han
kjent med ledelsen og fikk en grundigere innføring i «læren».
Seminarets hovedattraksjon var den fanatiske, men svært så
karismatiske predikanten Elias Aslaksen som var Johan O.
Smiths høyre hånd. Aslaksen var en unik begavelse, med en
karisma som fylte rommet og en retorikk som blendet
omgivelsene. Hans store besettelse var en total hengivenhet
overfor «saken» og absolutte krav på en rekke områder i livet.
Med sin blendende personlighet og sin asketiske levemåte på
eksistensminimum, var han et levende ikon for Menigheten.
Dette førte for manges vedkommende til en refleksjonsløs
underkastelse, som utvilsomt overgikk det som var sunt og
rimelig.
Til seminaret på Nesbyen som far deltok på, hadde Aslaksen
foreberedt seg grundig, med tegninger og plansjer til
deltakerne. Disse sammenrullede plansjene lå i alle år pent
forvart i en komodeskuff hjemme i stua, og fra tid til annen
studerte jeg dem på egen hånd. En av dem skulle forestille «det
uomvendte mennesket». Dette syntes jeg så stygt ut. Det liknet
et slags vortesvin, hvor utvekstene representerte uskjønne trekk
ved menneskeheten. Denne tegningen inngikk i en serie, som
viste hvordan de stygge utvekstene etter hvert kunne forsvinne
og bli erstattet av dyder. Det som fremfor noe skulle til for å få
del i en slik forvandling, var å lytte til forkynnelsen. Dersom
man en tid ikke var under Ordets påvirkning, var det fare for at
dydene forsvant og de stygge vortene kom frem igjen. Mitt
barnesinn syntes dette var skremmende perspektiver. Jeg forsto
hvor viktig det måtte være å gå på møter, minst to ganger i uka,
om man ikke ville bli en slik utrivelig skapning.
27