Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

fremtid. (Med min protestantiske etikk var kapitalismens ånd
nærliggende.)
Jeg startet i lokalpolitikken, og etter kort tid var jeg oppført
som fyllmasse på partiets kommunalvalgliste. I valgkampens
avsluttende fase var gallupen overveldende og stemningen stor.
Dette ble feiret med festmøte i Oslo Konserthus, hvor partiets
største folketaler var kveldens hovedattraksjon. Jeg fikk
frostrier da stemningen sto i taket. Dette var vinnerlaget, og
likheten med fenomenet Aslaksen i Idrettens hus noen år
tidligere var påfallende. Men dette var en elevert forsamling må
vite, så her var det verken trampeklapp eller tungetale. Det fikk
holde med stående ovasjoner.
I den uroen som fulgte applausen, snek jeg meg ut. Den
folketomme Ruseløkkveien med et skarpt høstdrag i luften var
befriende. Her kunne jeg puste. Her kunne jeg leve.
Tanken var ikke klar for meg på det tidspunktet, men det var
den første av en serie hendelser, som etter hvert skulle gjøre
meg oppmerksom på at jeg ikke orker gruppetilhørighet.
Kommunevalget gikk bra. Partiet gjorde det godt i valget og
overtok ordførerembetet i Oslo. Selv ble jeg kumulert av tifemten
personer og var på trygg avstand, selv fra en varamannplass
i Kommunestyresalen. Det politiske engasjementet
kunne termineres stille og ubemerket.
Seks år senere ble jeg igjen kontaktet av partiet. De ønsket å
trekke meg inn i nominasjonsprosessen til Stortingsvalget. De
mente det var for mye resirkulering av gamle helter. Dette rørte
ved min forfengelighet og etter litt fomling sa jeg «ja, tja,
kanskje det, hvem vet? Jeg tror jeg kan stille på det.» I dagene
som fulgte ble jeg stadig mer nedstemt ved tanken på å delta i
en slik popularitetskonkurranse i partiet. Utsiktene til en plass
på Tinget var meget små, men allikevel store nok til at jeg følte
ubehag ved tanken.
En ukes tid før nominasjonsmøtet var jeg blitt klar over hva
jeg følte og mente, og ringte sjefssekretæren i partiet og sa ifra
251