Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

nyforelskede ville de prøve lykken utenfor bygda, og søkte seg
til Indre Østfold, hvor far fikk arbeid som sveiser (fjøsrøkter) og
mor som budeie. Her giftet de seg i Trømborg Kirke den
12. november 1927, og to måneder senere, den 14. januar 1928,
kom deres førstefødte, Arne Tormod, til verden.
Det var selvfølgelig bare storgardene som hadde muligheter
for å ansette et ungt par i sin tjeneste, og med fars holdninger
til storbønder og andre rikfolk, utviklet det seg ikke noe
hjertelig forhold mellom ham og bonden. Dermed ble det et
omstreifende liv, med stadig nye arbeidsgivere, stadig nye
«klassefeider» for ungkommunisten, og stadig nytt uvennskap
med arbeidsgiveren. De hadde allerede rukket å flytte en rekke
ganger da deres andre barn, Ottar Thorleif, ble født 2. januar
1929. Dette barnet fikk de ikke beholde. Han døde tre uker
gammel, trolig av dysenteri. Denne tarminfeksjonen som gir
blodig diarre, var en ikke uvanlig dødsårsak hos små barn på
den tiden. Dette var rett og slett mer enn en 21-åring kunne
bære uten å få mén av det. Med mors bunnløse fortvilelse og
fars sannsynlige følelse av maktesløshet, både overfor dødsfallet
og hennes utrøstelige gråt, var grunnlaget allerede lagt for
det som siden skulle bli retningsgivende for resten av deres liv.
Far var lært opp hjemmefra til ikke å vise følelser. Det ble
sett på som et svakhetstegn i Velta, og far var hele livet en som
klarte å avvise «sentimentalt vås». Mor hadde på sin side et
svært åpent forhold til sine følelser, noe som far sikkert ikke
hadde noe i beredskap for å takle. Dermed ble det mye taushet
og lite fellesskap i sorgen. Disse to ektefellenes ekstremt ulike
forhold til følelser var en kompliserende faktor i samlivet. Hvor
avvisende far var for følelser, illustreres av det faktum at han
ikke ville ha noen gravsten, verken på Ottar Thorleifs grav, eller
på gravene til de andre barna de senere i livet skulle bli nødt til
å føre til kirkegården. Mor på sin side fikk aldri bearbeidet
sorgen, og fortsatte hele sitt liv å gråte når samtalen kom inn på
noen av de barna hun hadde mistet.
21