Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

essurssterke personer som var et friskt pust i forsamlingen,
med nye toner og nye sanger på møtene. Lørdagskveldene
tilbrakte vi ofte hos denne nye familien ute i Bromma. Det var
sosialt samvær med engasjerte samtaler og god musikk.
«Barna» i huset, som den gang var henholdsvis 16 og 20 år,
spilte fiolin og cello på et for oss fremmed musikalsk nivå.
Vakre melodier av komponister fra Beethoven til Sibelius ble
tålmodig servert for våre utrente ører, med vekslende utbytte.
Men det sosiale utbyttet var alltid på topp. Dette var et samhold
og et fellesskap som både Solveig og jeg satte høyt.
Det var nok et visst konkurranseforhold mellom Kåre Smith
og meg, selv om jeg ikke så det slik den gangen. Vi var begge
unge, ivrige og selvhevdende personer, og når personkjemien
ikke er den beste, blir det lett litt problematisk. Etter min
mening tok Kåre altfor stor plass på møtene. Jeg syntes ikke det
han hadde å si sto i noe rimelig forhold til den plass han la
beslag på. Dessuten syntes jeg at det var slitsomt med hans
høye stemmeleie. Når man nærmest på hvert eneste møte skal
forsøke å dra stemningen opp til de samme høyder som den
siterte beretningen fra Apostelgjerningene, kan det bli ganske
krampaktig.
Etter noe tid syntes jeg dette ble pinlig, spesielt med hensyn
til den nye familien som hadde kommet med. Jeg så på dem
som «litt fine», reflekterte mennesker og jeg ønsket så sterkt at
de skulle like seg på møtene. Kåres stil, og det jeg opplevde
som manglende substans, syntes jeg ble støyende. Ja ofte et
negativt bidrag til oppbyggelsen.
Dette plaget meg så sterkt at jeg bestemte jeg meg for å ta det
opp med ham, og jeg fant snart et tidspunkt for en samtale på
tomannshånd, hvor jeg kunne gi ham litt konstruktiv
tilbakemelding på hans opptreden på møtene. Jeg husker at jeg
vennlig, men tydelig sa at jeg syntes innholdet i hans taler ikke
sto i noe rimelig forhold til den plassen han tok på møtene. Jeg
husker også at jeg nevnte at det å få stemmen opp i fistel, lot til
44