Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

var han styremedlem i Omstreifermisjonen – det åndelige hjem
til tannlege Aksel Smiths enke. Siden ble han døveprest i
Trondheim.
Smiths Venner mangler språk for å bearbeide konflikter.
Derfor er de ute av stand til å løse de små og store konfliktene
som uvegerlig oppstår i ethvert fellesskap. Smiths Venners
«løsning» er å kaste ut dem som ikke er 100 prosent på linje
med lederne. De blir utsatt for et knallhardt kjør, for å gi dem
en psykisk knekk, slik at de enten «innordner seg» eller velger
å gå. De som «innordner seg» holder naturlig nok en lav profil,
mens de som går blir gjenstand for bakvaskelse, uten mulighet
til å forsvare seg eller oppklare misforståelser.
I stedet for åpen, konstruktiv meningsutveksling, velger
lederne gjerne generell kritikk fra talerstolen for spesifikke
forhold. Siden «alle» vet hvem den generelle kritikken gjelder,
får vedkommende «passet sitt påskrevet» i full offentlighet.
Uten noen mulighet til å forklare eller oppklare misforståelser.
Dette var en arv fra Johan O. Smith, og i min tid var Sigurd
Bratlie den sterkeste eksponenten for denne usympatiske
hersketeknikken. La meg ta et eksempel: En aktet person ble
invitert til lederen av en liten menighet i USA. Han tilbrakte et
par måneder der, og var etter hva jeg forsto til glede både for
lederen og for medlemmene. Hans feiltrinn var at han foretok
denne reisen på privat initiativ, uten at det var klarert med
ledelsen.
Det skulle han ikke ha gjort. Kort tid etter at han kom hjem
retter Bratlie flengende kritikk fra talerstolen over folk som
«skaffer seg invitasjoner og slår seg til i lange tider i fremmede
menigheter for å skaffe seg et navn og være noe.» Dette hadde
entydig adresse til én person, som i påhør av flere tusen, fikk
beskjed om at han «forsøkte å skaffe seg et navn og være noe».
Ordvalget var ikke tilfeldig. Det mer enn hentydet til
97