Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Religion som sosialt fellesskap eller gruppeaktivitet skremmer
meg. Og jeg blir like skremt av sektledere fra Humanetisk
Forbund som av kristne sektledere. Jeg holder meg på trygg
avstand fra folk som har sett lyset og har et kall til å påtvinge
omgivelsene dette «lyset».
Jeg orker ikke møter med forkynnelse. En viktig årsak til det
er skrekken som fortsatt sitter i meg. Det å delta på
«oppbyggelige møter» en gang eller to i uka, får en del folk til
å kutte ut både fornuften og ansvarsfølelsen. De ser ikke
overgrepene mot enkeltpersoner og hører ikke hvordan de selv
fraskriver seg det ansvar ethvert menneske har for å gripe inn
overfor slike forhold.
Den innprentingen som foregår på møter to-tre ganger i uka,
er meningsdannende og har sterke psykologiske effekter. På en
helt utrolig måte pendler det mellom kollektiv briljans og
individuell utilstrekkelighet. For det første er Smiths Venner
DET ÅNDELIGE ISRAEL og altså Guds utvalgte folk på jorden. De
er de eneste som er i nærheten av ekte kristendom. Alle andre
grupperinger latterliggjøres og nedvurderes med inderlighet,
sukk, stønn og lavmælte bønneord som «ja, takk kjære Gud, for
at jeg får lov til å oppleve lyset i Menigheten!» Alle andre
vandrer i mørket.
Parallelt med den kollektive storslagenheten, er det svovelprekener
som går på individuell nød. Mot slutten av møtet står
noen SØSTRE frem med små personlige vitnesbyrd, hvor de
gjerne gråter litt og bekjenner sin utilstrekkelighet.
n Dette er for øvrig ofte personer som i stor utstrekning
lever idégrunnlaget ut i praktiske handlinger. Avslutningsvis
synges det en liten sang som handler om den kollektive
storslagenhet og de sikre utsikter til Å BLI AV BRUDEN bare man
holder seg i Menigheten (og lar være å kritisere BRØDRENE).
De rituelle møtene er strengt programmert. Folk trekkes først
opp i en halleluja-stemning på Menighetens vegne for deretter å
kjøres ned i bunn på personlige vegne. Dette er effektive
49