Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

Edwin Bekkevolds yngste sønn, Olaf, skulle være fungerende
leder når Bratlie var bortreist.
Dette var et snedig grep. Den nestleder som avdøde Edwin
Bekkevold hadde innsatt, ble avsatt til fordel for avdødes egen
sønn, mens den tidligere nestleder som var sønn til Oslomenighetens
første leder, legendariske Thorleif Hansen, ble
brutalt kastet ut av forsamlingen. Sigurd Bratlie var nådeløs
overfor alle som stilte seg kritisk til det han sa og gjorde.
Det var noen spede tilløp til sympatierklæringer til Enok
Hansen og litt murring i krokene over Bratlies nådeløse råkjør
mot en person som mange hadde stor tillit til, men misnøyen
forstummet forbausende raskt. I stedet ble det hvisket i krokene
at det var noe galt med Enok Hansen. n Hadde det ikke egentlig
vært noe galt med ham hele tiden, mon tro?
De som mente at han fikk en urimelig behandling, ble gjerne
møtt med motargumentet at han bare hadde falt som offer for
eget grep. Han hadde jo selv ofte «ordnet opp» i saker han
burde latt være opp til folk selv å ta seg av. På dette området
var han en del av den særpregede kulturen i Smiths Venner,
med en invaderende lederstil, manglende respekt for andres
privatliv og et mangelfullt perspektiv på taushetsplikt og
diskresjon.
Til tross for dette er det min oppfatning at Enok Hansen var
en av de beste ledere Menigheten har hatt. Han var ressurssterk
og reflektert og var en leder som nøt tillit og respekt i Oslo-
Menigheten. Men han kunne helt avgjort trenge noen
korrektiver mht. sin lederstil.
Noen år etter at han var blitt kastet ut, møtte jeg ham ved en
tilfeldighet på fjellet i Valdres. Det var en sterk opplevelse å
høre om hvordan han omgående var blitt isolert og totalt
venneløs. Frykten for Bratlie og hans utrenskningsmetoder satte
en effektiv stopper for all kontakt, selv med hans nærmeste
venner. Dette er jo også en form for ledereffektivitet. Enok
95