Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

er trist at så mye har gått i stykker i Menigheten de siste ti
årene. Det er sterkt beklagelig at det ikke skulle være mulig å ha
rom for alle «Israels barn», for å låne en uttrykksform dere
bruker. Det jeg hører om steile holdninger, maktkamper,
utrenskningsaksjoner, gjensidige beskyldninger om uredelighet
osv. gjør meg uvel.
De skrøpeligste samfunn må ha en felles ekstern fiende for
å holde sammen. Når de som var ens beste venner for en del år
siden, får rollen som ekstern fiende er det noe som er alvorlig
galt. Det bør alle ta inn over seg. Det heter seg at det er
seierherrene som skriver historien. Det jeg aner er at du og Kåre
på et vis er «seierherrene» i dette forholdet, og mange håper at
denne seieren bare er midlertidig. Dels tror jeg det er sorg og
savn (og lengsel etter det Camilla Johansen så poetisk skriver
om i sin sang) og dels tror jeg mange føler seg forurettet og har
behov for å gjenopprette en slags balanse. Kanskje «den ømme
tåen» har noe å gjøre med dette? Kanskje en frykt for at de får
rett, de som håper at seieren skal vise seg å være et intermesso?
Når jeg ser ordvalget i din mail til Gjøsund, må jeg blankt
erkjenne at jeg kan forstå at folk kan føle seg forulempet og ha
et behov for «å ta igjen». Det er ikke slik man uttrykker seg i et
sivilisert samfunn. Dette må du bare slutte med Sigurd Johan.
Omgående.
Ved gjennomlesning av det jeg skriver i denne mailen
(skrivingen gikk fort), ser jeg at det ble ganske dekkende for en
del av det jeg har på hjertet, og jeg velger å sende en kopi til
Gjøsund. Jeg tror det kan være OK for ham å høre mine
synspunkter.
Jeg har lyst til å treffe deg, og bli litt bedre kjent med deg.
Aldersforskjellen var jo for stor til at vi ble kjent med hverandre
i unge år. Jeg gjetter at du var rundt 15 år da jeg takket for meg
i 1972. Kanskje vi kan ha noe å snakke om? Dersom du skal til
Oslo i overskuelig fremtid, kunne vi kanskje treffes? Alternativt
kunne vi treffes på dine trakter. Min søster Anny bor på Forus,
226