Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

i sjelen, og som forblir der. Det kan likne på det å være norsk.
Selv etter mange års fravær fra fedrelandet, angår landet og
folket de fleste nordmenn. Å treffe en annen nordmann på
andre siden av kloden, er å treffe en artsfrende. Man har felles
referansepunkter og noe å snakke om, selv om man ikke
kjenner hverandre.
Noe av det samme opplever jeg når jeg en sjelden gang
treffer folk med en bakgrunn i Menigheten. Det rører ved noen
strenger som fortsatt kan gi lyd. Iblant kan det være en finstemt
akkord. Andre ganger bare en enkelt tone. Eller kanskje
disharmoniske akkorder som kan være så smertefulle å høre
som Sjostakovitsjs Leningradsymfoni.
Hva er det så ved Smiths Venner som skaper slik livslang
identifikasjon? Som kan stemme en halv-gammel brystkasse til
sang; enten det nå er klagesang eller hymne? Jeg dveler ved
dette spørsmålet, og kommer frem til at det må være
fellesskapet med den jevne mann og kvinne i bevegelsen.
Varme, oppriktige, inkluderende, vennlige mennesker. Dette
var nære, fine relasjoner.
Men i samme grad som de var inkluderende, så lenge man
var «med», var de ekskluderende når man søkte utenfor
kretsen. Jeg har kommet frem til at det kanskje ikke er noe
vennskap i Menigheten, bare fellesskap. Det er ingen dype
personlige relasjoner, bare kollektive relasjoner. Så lenge vi er
en del av det samme kollektiv, betyr vi noe for hverandre. Når
det enfoldige, helhjertede engasjement for fellesskapet er borte,
er også relasjonen borte. Da har man faktisk ingen venner, ingen
som stiller opp, som støtter, lytter, forklarer, er villig til å forstå,
oppklare misforståelser, megle i vanskeligheter osv. Alt dette
som kjennetegner ekte vennskap.
En annen viktig faktor er skjebne-fellesskapet. Med så mange
ekstreme symbolsaker som Smiths Venner har, blir det en
prøvelse å være kjent som Smithevenn i det borgerlige liv,
261