Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

at jeg trakk meg fra nominasjonen. Humøret steg omgående til
normalt nivå. Politikk er ikke «meg». I alle fall ikke
partipolitikk.
Med god hjelp fikk jeg meldt meg ut av partiet noen år
senere. Endelig partiløs. Endelig fri igjen!
Etter noen år gikk vandringen videre til Lions Club. Det var
et avslappet broderskap med et respektabelt sosialt engasjement
og en aktiv holdning til samfunnsproblemer, spesielt
rusproblemer. Her møtte jeg mange hyggelige folk, og det var
gode mål vi jobbet for. Meningsfylte aktiviteter, fine sosiale
arrangementer, og mange interessante medlemsmøter.
n Men det var et fellesskap. Det ble forventet at vi skulle
bære Lions-merket på jakkeslaget, hvilket bød meg imot, for å
si det mildt.
Hvorfor skulle jeg la meg merke?
Her ble jeg klar over at jeg rett og slett ikke orker merker
eller merkelapper. I den forbindelse ble jeg også klar over
hvorfor jeg ikke ønsket å ha tittel på mine visittkort. Jeg syntes
at navnet mitt var informasjon nok. Jeg er en ensom ulv. Aldri
mer kollektivisme.
Neste stoppested på min ensomme vandring ble psykologien.
Her fant jeg både språk og dybder som kunne være til god hjelp
i arbeidet med det vanskelige og viktige spørsmålet: Hvem er
jeg?
Her ble jeg klar over at identitet er et livslangt prosjekt. Det
er ikke noe som er endelig fastlagt. Vi bærer i oss et helt knippe
av ulike personligheter som vi kan aktivisere og ta frem når
situasjonen krever det.
For meg ble psykologien først og fremst et begrepsapparat
for å bli mer klar over egne personlighetstrekk og hvordan
disse kunne se ut for omgivelsene. Først da ble jeg oppmerksom
på at jeg er en selvhevdende person, og kan være svært
direkte i min væremåte. Kanskje skremmende direkte og
252