Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

strøm i timevis. Talemåter og salvelsesfulle ytringer som ikke
hadde noe med far å gjøre. Mange av talerne virket merkelig
åndsfraværende. Det var som om de manglet kontakt både med
seg selv og med tilhørerne.
I virkeligheten var far til tider vrang å ha med å gjøre, og han
hadde ikke noe stort religiøst talent. Han kunne kjede tilhørerne
med sine lange, grublende taler. Jeg visste også at det var et
anstrengt forhold mellom ham og Sigurd Bratlie og flere andre
i Menigheten. Det som ble sagt for å hedre far var i stor grad
misvisende omtale av religiøse kvaliteter. Det var direkte feil,
mens det som virkelig var hans unike kvaliteter; rettskaffenhet,
ærlighet og en rakrygget væremåte, ikke kom frem i det hele
tatt. Hans tydelige holdninger til verdispørsmål, hans
hjelpsomhet overfor andre, og det at han var en arbeidets
hedersmann, fant man ikke rom for.
Minnehøytideligheter i Smiths Venner er som møtene og
øvrige samlinger, sjablonmessige taler hvor bibelske
uttrykksformer n fullstendig løsrevet fra sin sammenheng n
benyttes til å «løfte» stemningen i salen. Personen som taler blir
borte i klisjeene, og man sitter igjen med en opplevelse av ikke
å ha blitt noe bedre kjent verken med taleren eller den han
eventuelt ønsket å hedre.
For meg ble minnesamlingen en uvirkelig forestilling, og jeg
ble etter hvert ganske utilpass. Den dissonans jeg følte i forhold
til hele begravelsesseremonien samlet seg til en knute i magen.
Jeg følte meg uvel og valgte å forlate minnehøytideligheten
lenge før den var slutt. Sorgtung, trist og skuffet dro jeg hjem til
Oslo. I de årene som fulgte grublet jeg ofte over denne
opplevelsen. I en disharmonisk sinnsstemning.
Det neste gjensynet fant sted knappe ti år senere. I årene der
imellom hadde jeg ikke hatt noen kontakt med Menigheten. Jeg
hadde heller ingen kontakt med mine nære slektninger som
hadde dette som sitt åndelige hjem. Den 18. september 1991 var
53