Johan Velten Ansatt av Gud - Kristenbloggen

enten det er på arbeidsplassen, i skolegården eller nabolaget.
For det første de store barneflokkene. Ett års mellomrom.
Mange av dem, både foreldre og barn føler at det hviskes i
krokene: vet de ikke hva det kommer av?
Så kravet om bekjennelse. Man skal stå frem og vitne overfor
kollegaer, naboer og andre bekjente om eget livssyn og
Menighetens åndelige storslagenhet. Dette virker ofte mer
skremmende enn fremmende for relasjonene og man fremstår
som en underlig figur, som folk ikke blir riktig klok på. Den
stille, hoderystende reaksjonen skaper ensomhet.
Det tredje er at de ytre symbolene for SØSTRENE i Menigheten
(dette har vel avtatt en del de senere år) kan også være en
belastningsfaktor. Langt, oppsatt hår, lange skjørt og i liten
grad bruk av farger. Dette er uniformen som fører til
gjenkjenning nesten overalt. De har ikke drevet uniformeringen
så langt som Amish People i Pennsylvania, men det forteller
tydelig at man ikke hører til i dette samfunnet.
Dersom klesvalget kommer innenfra, er det selvfølgelig helt
uproblematisk. Da kan man oppleve at antrekket understreker
personligheten, og man kan kjenne en intens glede ved de
valgene man har gjort. Man er kongruent. n En hel person. Men
mange føler at de påtvinges denne uniformen, og denne
tvangen kan være skadelig. Man aksepterer (den milde)
tvangen for å bli akseptert innenfor, og føler samtidig at man
blir et utskudd utenfor.
Alternativet kan være det motsatte: man går i ett med
gatebildet utenfor, og føler at man blir et utskudd innenfor, der
man har sine venner. I verste fall kan man føle seg som et
utskudd i sin egen kjernefamilie. Dette er ikke sunt for sjel og
sinn.
Det er disse tre elementene som utgjør kjernen i skjebnefellesskapet:
Store barneflokker, Bekjennende Smithevenn og Kleskoden
for kvinner. Det budskapet som symbolene kommuniserer
er at man ikke hører til i denne verden. Man har sin tilhørighet
262