Svalastog ferdig.pdf - TEORA - Høgskolen i Telemark
Svalastog ferdig.pdf - TEORA - Høgskolen i Telemark
Svalastog ferdig.pdf - TEORA - Høgskolen i Telemark
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
(Birkeland 2002: 89) og eg vil leggje til; interessa for identitet fordi dette<br />
omgrepet lyt til å handle om grensene mellom den eigne personen og dei andre.<br />
Dette kjem eg tilbake til.<br />
I den andre tankelekkja er subjektet nomadisk, ikkje skild frå verda ikring men<br />
gåande på bakken og tilhøyrande verda. Mennesket er felt inn i livsverda og kan<br />
ikkje skiljast frå det som er ikring. Det er interesse for staden, deltakinga og<br />
persepsjonen (Birkeland 2002: 94), og ein finn ei anna forståing av romet der<br />
romet er innanfor staden og konstituerande for forholdet til staden (Abram 2005:<br />
175-178). Til dette knyt eg omgrepet integritet idet Høystad hevder at dette gjer<br />
mennesket til eit persiperande subjekt som opnar opp for sine eigne ulike<br />
komponentar som opplevande og erkjennande. Det skjer eit vekselspel med<br />
omverda som gjer grensene mellom subjektet og verda opne (Høystad 1994: 16).<br />
I ei assosiativ tankerekke har eg kome fram til at dersom ein kan knytte<br />
omgrepet identitet til omgrepet eksklusjon dukkar omgrepet inklusjon opp som<br />
ein dikotomi til eksklusjonen. Eg finn inspirasjon til dette hjå Høystad (Høystad<br />
1997: 7-28). For Høystad er ikkje mennesket ein identitet skild frå resten av<br />
verda, men eit persiperande opent vesen som deltek i verda med sin integritet.<br />
Eg er så fri at eg knyt eg inklusjonen til integriteten og vil gjere greie for dette i<br />
presentasjonen av dei sentrale omgrepa.<br />
2.2.2 Resiprositeten mellom ting og menneske<br />
Subjektet er alltid fysisk situert. Dette gjer det interessant å reflektere over kva<br />
som skil subjektet frå staden, dersom det i det heile kan skiljast frå einannan. For<br />
kanskje er kroppen sjølv ein stad slik Luce Iragaray tek til orde for og som Inger<br />
Birkeland utviklar vidare (Birkeland 2000:202, 2005: 148,149). Gjennom å sjå<br />
kroppen som ein stad vert det mogleg å sjå ein djupare ontologi mellom<br />
mennesket og naturen eller materialiteten. Med å gå så langt som å oppløyse<br />
skiljet mellom kroppen og materialiteten har ein for alvor lagt bak seg det<br />
24