Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

iverksette mer omfattende og utdypende undersøkelser på dette punkt. Kommisjonen finner det
for eksempel ikke sannsynlig at Jon Sudbø har produsert forskningsdata og – resultater på
oppdrag fra farmasøytisk industri.
Kommisjonen kan imidlertid ikke se helt bort fra som en mulig årsak at Jon Sudbø kan ha
vært drevet av et ønske om å tilfredsstille uttalte eller uuttalte behov, ønsker eller lignende fra
internasjonale samarbeidspartnere, herunder legemiddelindustrien, med påfølgende ære og
anerkjennelse, samt økonomisk støtte til nye forskningsprosjekter. Kommisjonen kan ikke
utelukke at interesser av denne karakter i noen grad kan være en forklaring (motiverende faktor)
på bakgrunnen for NSAID-funnene, altså de kardiovaskulære resultatene i Lancet-artikkelen.
Dette var resultater som var oppsiktsvekkende og potensielt nyttige for flere internasjonale
hovedaktører innen legemiddelutvikling og produksjon.
Det er dessuten grunn til å poengtere at den typen uredelighet som gjør seg gjeldende i blant
annet NCI-søknaden og Lancet-artikkelen er mulig nettopp fordi man samarbeidet med eksterne
institusjoner som ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til norske forhold.
5.6 Mangler i regelverk og lignende formelle kontrollformer
De grove bruddene på god vitenskapelig praksis som er avdekket i denne saken, er i det alt
vesentlige brudd på grunnleggende og klare regler som har eksistert lenge. Forbudet mot
utilbørlig manipulering og fabrikkering av forskningsdata, er regler som alle forskere må antas å
kjenne godt. Kommisjonen kan dermed ikke se at de avdekkede forhold skyldes mangelen på
regler.
På den annen side har kommisjonen avdekket en rekke mindre forseelser, som i sum har
bidratt til et system hvor bruddene på god vitenskapelig praksis har kunnet vokse frem uten å bli
avdekket tidligere. Men heller ikke her synes det etter kommisjonens oppfatning å være
mangelen på regler som er problemet, men heller den enkelte forsker og institusjons kjennskap
til og praktisering av de regler som vitterlig eksisterer. Som eksempel viser kommisjonen her til
at doktorgradsprosjektet burde ha vært framlagt for Regional komité for medisinsk
forskningsetikk, Datatilsynet og Statens helsetilsyn (I dag: Sosial- og helsedirektoratet), og at
dette er forhold som ingen har reagert på, verken medforfattere, veileder(e) eller ledelsen ved
institusjonen, ei heller de som sto ansvarlig for godkjenning av doktorgraden.
Kommisjonens funn på dette punkt harmonerer med tre utredninger knyttet til regulering
av medisinsk forskning:
I sin avsluttende rapport fra 2001 uttalte det daværende nasjonale Uredelighetsutvalget
for medisinsk og helsefaglig forskning at det var viktig å ha klare regler for god vitenskapelig
praksis. Det ble derfor utarbeidet en veiledning for gjennomføring av prosjekter i medisinsk og
106