Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

3.3 Personlig ansvar og overordnet systemansvar
Hovedregelen i norsk rett er at den enkelte er personlig ansvarlig for sine handlinger og
unnlatelser. Den enkelte vil dermed kunne bli holdt personlig ansvarlig for det man har gjort,
eventuelt ikke gjort, men burde ha gjort, og bli møtt med forskjellige reaksjoner. Dette følger
bl.a. av det alminnelige ulovfestede uaktsomhetsansvaret og mer spesielle ansvarsregler.
De aller fleste forskere er imidlertid vanlige arbeidstakere i offentlig eller privat sektor.
Dermed vil det i tillegg kunne være tale om et systemansvar for den overordnede, dvs. den som
er ansvarlig for den som faktisk har utført handlingen. Det personlige ansvar utelukker ikke
systemansvar, og motsatt.
Arbeidsgiver er i utgangspunktet ansvarlig for det deres ansatte forskere gjør, og hefter
som hovedregel for de ansattes handlinger, uavhengig av om arbeidsgiver kan klandres eller
ikke. Dette såkalte arbeidsgiveransvaret følger av skadeerstatningsloven § 2-1, hvor det i første
ledd første punktum heter:
Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid
eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til
virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.
Forskning er for eksempel angitt som en av spesialisthelsetjenestens hovedoppgaver på lik linje
med medisinsk behandling, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 nr. 3. Dermed vil de krav
spesialisthelsetjenesteloven stiller til forsvarlighet, organisering og ledelse på ulike nivå komme
til anvendelse på forskning. Helseforetakene er hierarkisk oppbygd, med staten som eier, og som
i prinsippet har det øverste ansvar samt styrings- og instruksjonsrett, jf. helseforetaksloven §§ 3
og 7. 15 Staten har imidlertid utpekt et styre, som igjen har utpekt en daglig leder, administrerende
direktør, med det daglig ansvar og styrings- og instruksjonsrett, jf. helseforetaksloven § 37. Men
dette ansvaret, herunder styrings- og instruksjonsretten, vil være delegert nedover og spredt på
klinikksjefer, avdelingsledere, seksjonssjefer og prosjektledere (herunder prosjektledere for
forskningsprosjekter, dvs. den person som har det daglige ansvaret for et konkret
forskningsprosjekt). 16 I spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 heter det at det skal være en ansvarlig
leder på hvert nivå. Men slik hierarkisk delegering (linjeledelse) betyr ikke at den overordnede i
linjen mister sitt ansvar. Det er i prinsippet ikke noe i veien for at det overordnede ansvaret er
delt, for eksempel mellom et helseforetak og et universitet. I slike tilfeller vil det imidlertid
normalt være tale om et solidarisk ansvar, dvs. at begge institusjoner er ansvarlig uavhengig av
hverandre – en for alle, alle for en. Generelt må det antas at den institusjonen som den daglige
15 Buskop T. Hvem har ansvaret for et forskningsprosjekt? www.forskningsjus.no, 2006.
16 Simonsen S, Nylenna M. Helseforskningsrett. Oslo: Gyldendal, 2005.
25