Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

ved institusjonen, så virker det ikke som om disse var tilfredsstillende implementert. Prosjektet
ble for eksempel ikke fremlagt for protokollutvalget, og ingen fant grunn til å stille spørsmål ved
det. Forskere tilknyttet avdelingen synes da også å ha hatt et relativt lemfeldig forhold til
formalia. Dette gjelder i forhold til innsamling, utlevering og omgang med humant biologisk
materiale og sensitive pasientopplysninger, tilrådninger fra Regional komité for medisinsk
forskningsetikk, konsesjoner for databehandling og dispensasjon fra taushetsplikt. Kommisjonen
har også funnet grunn til å reise tvil om organiseringen av dette forskningsprosjektet har vært
forsvarlig. Organiseringen er et institusjonelt ansvar.
Videre kan det synes som at når noen har vært bekymret for om kvalitetsrutiner har vært
fulgt, så har dette verken blitt fulgt opp av ledelsen eller kolleger, kanskje fordi man ikke har hatt
system eller tradisjon for denne typen varsling. Her skal det bemerkes at en person tok vare på
all dokumentasjon i kontakten med Sudbø, nettopp fordi vedkommende hadde mistanker. Dette
var på slutten av 90-tallet. Vedkommende ønsket imidlertid ikke å komme i en belastende
”varslerposisjon”, og avsto derfor fra nærmere undersøkelser.
Når det gjelder forholdet til medforfatterne, så er det som trolig har skjedd rundt
publikasjonen av New England Journal of Medicine 2001 tilsynelatende karakteristisk for
Sudbøs valg av og samarbeid med medforfattere i senere arbeider. Her bygger kommisjonen på
skriftlige og muntlige tilbakemeldinger fra nesten 60 medforfattere. En mulig forklaring på at
forskningsjukset ikke har blitt avdekket tidligere, kan delvis ligge i at medforfatterne i det
vesentlige fremstår som underleverandører eller som overordnede garantister (dvs.
seniorforskere som først og fremst har spilt en sentral rolle på det overordnede plan (idé,
planlegging, sammenskriving og lignende), og som ved hjelp av sin faglige tyngde har bidratt til
å gi arbeidene faglig legitimitet). Forfatterne har videre i hovedsak forholdt seg til Sudbø. Det
har med andre ord vært tilsynelatende liten kommunikasjon ”horisontalt” mellom de ulike
medforfatterne eller forskergruppene. Det vesentlige av kommunikasjon har skjedd via Sudbø.
Sudbø har riktignok fremholdt at han ikke har hindret kommunikasjon medforfatterne imellom
på noen måte. Men kommisjonen kan heller ikke se at han har bidratt eller oppfordret til slik
kontakt medforfatterne imellom. Sudbø har på den måten hatt kontroll med hvilke datasett,
hvilken informasjon og lignende den enkelte medforfatter har sittet med. Det er verdt å påpeke at
denne informasjonen trolig har vært begrenset. Ingen av medforfatterne synes å ha hatt tilgang til
det underliggende datamaterialet og pasientdata. Dermed har medforfatterne hatt liten mulighet
til å føre kontroll med grunnlagsmaterialet. De har vel heller ikke ansett dette som en naturlig
eller nærliggende del av det oppdraget de var blitt tildelt. En slik arbeidsfordeling er imidlertid
ikke et uvanlig fenomen ved medisinske publikasjoner – et forhold som det åpenbart må tas
hensyn til i vurderingen av hvorvidt det er grunnlag for å rette kritikk mot medforfattere. Som
98