Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

faglige kravene til en doktorgrad, i holdninger til veiledning og i synet på kursdelens omfang og
innretning. Variasjonene knytter seg særlig til ulike fagspesifikke tradisjoner som har hengt
igjen, og det synes ofte å oppstå et spenningsforhold mellom kravene til selvstendig
forskningsinnsats og kravene til veileders bidrag i arbeidet med avhandlingen. 23
I hovedtrekk innebærer det å være forskerrekrutt at man skal gjennomføre en
forskerutdanning med en avlagt doktorgrad som endelig mål. Slik sett vil doktorgradsstudenten
være i en utdanningssituasjon, og rollen vil ha visse likhetstrekk med studentrollen.
På den annen side har doktorgradsstudenten avsluttet universitetsutdannelsen på
hovedfags-/masternivå, og har dessuten gjerne en viss arbeidserfaring. Den vesentligste delen av
doktorgradsutdanningen består da også av mer eller mindre selvstendig forskning. Slik sett vil de
kunne sammenlignes med ordinært tilsatt vitenskapelig og/eller klinisk personell. Dette trekker i
retning av at forskerrekruttene ligger nært ordinært vitenskapelig ansatte når det gjelder
rettigheter og plikter.
Som et utgangspunkt kan det derfor være naturlig å anse rekruttene som studenter når de
studerer og deltar på kurs/seminarer og lignende, og som ansatt vitenskapelig personell når de for
øvrig driver med forskning.
Rekruttenes personlige ansvar må imidlertid avgjøres konkret i forhold til den enkelte
situasjon. Enkelte stipendiater arbeider nokså selvstendig og fremstår som de facto
prosjektledere for sine doktorgradsprosjekt, hvor de også har et betydelig/det vesentlige ansvar
for prosjektets planlegging, gjennomføring og avslutning. Andre rekrutter vil gjerne være i et
langt mer underordnet forhold, hvor typisk veileder også er prosjektleder, medforsker og
innehaver av det daglige ansvarer for doktorandens prosjekt fra begynnelse til slutt, uten at dette
utelukker et personlig ansvar også for rekrutten.
Det å være veileder er således en sentral oppgave i forskerutdanningen. Til tross for
ovennevnte retningslinjer, finnes det ikke klare og entydige regler for veiledernes rolle når det
gjelder opplæring i god forskningsskikk i bred forstand (yrkesetikk for forskere). Veilederrollen
og hvilken status veileder har, er i stor grad basert på kutymer i forskningsmiljøene, tilpasset
spesielle forhold ved den enkelte institusjon, det enkelte fag- og forskningsmiljø, og ikke minst
konkrete avtaler mellom og omstendigheter ved det enkelte veileder og/eller stipendiatforhold. I
heftet PhD-veiledning et idéhefte utarbeidet av tre danske medisinske forskere heter det på side
8:
”Formålet med vejledningen er i en mesterlæresituation at inspirere og kommentere den Ph.D.-studerendes
personlig indsats og det arbejde, der kommer ud af det. Desuden skal man som vejleder fungere som en
23
Kyvik S. Forskerutdanning. I Magnus Gulbrandsen M, Smeby JS (red). Forskning ved universitetene. Oslo:
Cappelen Akademisk forlag, 2005.
37