Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

8.1 Institusjonene
8 Anbefalinger
Som redegjort for i kapittel 5 er kommisjonen av den oppfatning at de brudd på god
vitenskapelig praksis som er avdekket, neppe kan forklares med mangel på forskningsetiske
regler og prinsipper. Ei heller kan de alene forklares gjennom en henvisning til en enkelt uredelig
forsker. Her er det et samvirke av en rekke uheldige omstendigheter som har spilt inn.
Kommisjonen har på denne bakgrunn valgt å fremheve forskningsmiljøets, og især
forskningsinstitusjonens, kollektive ansvar for å fremme redelig og etisk forsvarlig forskning av
god kvalitet.
Kommisjonen anser det for å ligge utenfor dens mandat å komme med detaljerte forslag
til hvordan forbedringer av interne institusjonelle kontrollrutiner og organiseringen av
forskningen skal gjennomføres. Kommisjonen vil likevel peke på noen forhold av mer generell
karakter, som vil kunne være effektive og relativt enkle å iverksette:
Institusjonell implementering av gjeldende regelverk
Forskningsinstitusjoner må i større grad bevisstgjøre alle forskere og veiledere om hvilke
regler som gjelder, og hvilket ansvar som knytter seg til brudd på regelverket.
Det å sørge for at gjeldende lover og regler blir fulgt og håndhevet, er i stor grad et
institusjonelt system- og ledelsesansvar, hvor det etter kommisjonens vurdering
foreligger et klart potensial for forbedringer. For eksempel må den ansvarlige
forskningsinstitusjon ha tilfredsstillende oversikt over og kontroll med alle
forskningsprosjekter som foregår ved eller i regi av den, uten at det behøver å komme i
konflikt med den akademiske frihet. Behovet for forebyggende arbeid, og
forskningsinstitusjonenes ansvar for utvikling av miljøer som ivaretar livslang læring
innenfor forskningsetikk og god forskningspraksis understrekes også i forarbeidene til
den nylig vedtatte forskningsetikkloven (ikke i kraft). For eksempel kunne institusjonene
vært tydeligere på om og i hvilken grad Vancouver-reglene er å anse som bindende for
deres ansatte. Kommisjonen viser også her til de enkle, men gode råd som fins i
Veiledning for gjennomføring av prosjekter i medisinsk og helsefaglig forskning (vedlegg
5).
119