Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

stipendiat at disse metodene [grafteorien] før eller senere ville gi resultater, hvilket var grunnen
til at jeg fortsatte å arbeide med dem, til tross for at Reith og undertegnede flere ganger
diskuterte mine prioriteringer i så måte”.
Til tross for Reiths tette kontakt med Jon Sudbø, og Sudbøs beskrivelser av dette
forholdet i ettertid, fremstår imidlertid prosjektet for kommisjonen først og fremst som Sudbøs
eget prosjekt, hvor han selv har forestått den daglige forskningen. Det virker som om det er han
alene som i realiteten har hatt full kontroll med forskningsprosjektet, herunder
forskningsmaterialet som kom fra Gade og Odontologen, se for øvrig brev fra Sudbø til
Kreftregisteret datert 20. februar 1996, gjengitt under punkt 4.2.7, og svarbrev av 22. mars 1996.
Kommisjonen legger etter dette til grunn at Jon Sudbø de facto var prosjektleder for
doktorgradsprosjektet, en beskrivelse som Sudbø er sterkt uenig i. Kommisjonen legger videre til
grunn at Albrecht Reith har vært veileder og mentor for prosjektet.
Ansvaret fremstår således som delt, hvor den enkelte person/institusjon har et selvstendig
ansvar. Den enkeltes nærmere ansvar, og hva dette består i, vil variere, og må av den grunn
vurderes konkret.
Det bemerkes at det at ansvarsforholdene tilsynelatende har vært relativt uklare og
upåaktet i denne saken, først og fremst er et institusjonelt ledelsesansvar.
4.2.4 Forhåndsvurdering av doktorgradsprosjektet
Tre selvstendige sentrale krav til forhåndsvurdering av forskningsprosjekter er aktuelle i denne
saken.
1. Taushetsplikt
Det første knytter seg til innsyn i taushetsbelagte personopplysninger
(pasientdata/helseopplysninger). Vilkårene for behandling av slike opplysninger er som
hovedregel samtykke fra den pasient opplysningene gjelder. Det finnes flere unntak. Et unntak
som er særlig aktuelt, er dispensasjon fra tauhetsplikten i forbindelse med forskning. Disse
reglene har vært uforandret minst de siste ti årene. Legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 § 36
”Anonymisering – forskning” første ledd og annet ledd første punktum, lød den gang:
”Taushetsplikt er ikke til hinder for at en lege kan meddele ellers taushetsbelagte opplysninger om legemseller
sykdomsforhold når individualiserende kjennetegn er utelatt eller endret slik at vedkommende er
vernet mot å bli kjent. Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk for
medisinsk forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt.”
Se for øvrig legeloven § 31 (hovedregelen om taushetsplikt) og tilsvarende bestemmelser i
dagjeldende lov om tannleger av 13. juni 1980 nr. 43 §§ 31 og § 36, samt forvaltningsloven §§
49