Sudbø-saken UiO 2006.pdf - De nasjonale forskningsetiske komiteer

av virksomheten har vært overlatt til den enkelte forsker. Uakseptable forhold som faktisk ble
påpekt, og som kunne avslørt den uredelige forskningen, har ikke blitt fulgt opp og håndtert på
en tilfredsstillende måte.
Her skal det bemerkes at det ikke mangler på gode intensjoner og forsetter. Ledelsen har
vært meget klare på eget ansvar og høye forventninger til egne ansatte. I samtaler med
kommisjonen har ledelsen vist til interne arbeidsinstrukser og andre tiltak som for eksempel det
såkalte Protokollutvalget og et koordineringskontor for forskning, som er ment å bidra til
implementering av regelverk og forbedret forskningspraksis. Ledelsen har også vært meget klar
på at de ansatte forventes å overholde alle lover, forskrifter og arbeidsinstrukser, herunder så vel
Helsinki-deklarasjonen som Vancouver-reglene. Kommisjonen sitter likevel igjen med et
inntrykk av at disse tiltakene ikke har blitt fulgt godt nok opp. På den måten har det kunnet
utvikle seg en holdning hos de ansatte om at det likevel ikke var så nøye med for eksempel
taushetsplikt, tilrådning fra Regional komité for medisinsk forskningsetikk og praktisering av
forfatterskapskriteriene. Flere har overfor kommisjonen gitt uttrykk for at Vancouver-reglene
ikke er bindende for dem – de er bare veiledende, mens ledelsen har fremholdt at de klart nok er
bindende for deres ansatte. Denne diskrepansen og uklarheten må ledelsen ta ansvaret for.
Kommisjonen har et inntrykk av at forholdene har blitt/er i ferd med å bli bedre.
Mangelfull lederoppfølging av forskningen var neppe et uvanlig fenomen ved enkelte norske
forskningsinstitusjoner for noen år tilbake. Forskere har tradisjonelt arbeidet meget fritt, både
ved universiteter og ved norske sykehus. Klinikere har blitt oppfordret til å drive forskning, men
det har trolig ikke vært tilstrekkelig bevissthet knyttet til de ulike rollene og de dels ulike krav
som stilles til disse, verken hos forskerne eller ledelsen. Mangelfulle og sviktende rutiner, og
mangelfullt system for å varsle om uregelmessigheter, har vært en uheldig kombinasjon for
Radiumhospitalet. Det medisinske forskningsmiljøet er således inne i en endringsfase når det
gjelder organisering og formalia rundt medisinsk forskning. Kommisjonen tror at denne konkrete
saken har vært en vekker for så vel denne som andre forskningsinstitusjoner, og vil trolig bidra
til å fremskynde denne utviklingsprosessen.
Kommisjonen finner likefullt grunn til å fastholde kritikken mot Rikshospitalet -
Radiumhospitalet HF. De kritikkverdige forholdene kan oppsummeres slik:
• Manglende forhåndskontroll med og organisering av Sudbøs doktorgradsprosjekt,
herunder angivelse av ansvarsforhold.
• Manglende opplæring og bevisstgjøring av Sudbø og andre ansatte om regler for
håndtering av pasientmateriale, forhåndsvurdering av forskningsprosjekter og
forfatterskap.
115