Sociala meddelanden. 1954: 1-6 (pdf) - Statistiska centralbyrån

KRIMINOLOGISKE SYNSPUNKTER PÅ ALKOHOLISMENS KLINISKE UTVIKLING 5
met er at individet nå har tapt ledelsen i sitt forhold til alkohol, og dermed
er blitt avhengig av rusvirkningen. Det som var en uvane eller en last, er
blitt til en sykelig tilstand. Ikke minst melder denne alkoholtrangen seg
om morgenen, som reparering. Og ettersom det blir mer og mer regelmessig
a reparere den enkelte rus med en ny, kommer vi til drikkeperiodene som
varer i flere dager — sjeldnere op imot uker. De er ikke altid like intense.
Noen kan holde en viss sosial fasade gjennem det meste av perioden —
andre legger seg fore og drikker natt og dag uten mat og søvn. I »like perioder
er rusen ikke sjelden av patologisk type. Mellem periodene kan det
gå uker uten noesomhelst alkoholbruk — ja kanskje med motvilje mot all
drikk. Slike edruelige perioder er derfor langt fra altid noe godt tegn men
tvertom ofte et faresignal.
Andre små tegn er at de ikke lengere har noen interesse av å drikke langsomt,
for å nyde smaken eller tilfretsstillelsen ved en langsomt stigende påvirkning.
De helder drinkene ned i en fart, som om det var en ubehagelig
medisin, optatt av tanken på sterkest mulig virkning på kortest mulig tid.
De skåler ikke lengere med andre, men sniker seg til en ekstradrink i stilhet
og l'oretrekker likefrem å drikke alene så ingen ser det. Ritualet viker for
trangen til narkose. Samtidig endrer rusen karakter. Det tøvet-opstemte
svinner mere og mere, og de blir kranglete eller sentimentalt nedtrykte, ofte
med et sterkt preg av angst. Toleransen for alkohol pleier å øke langsomt
gjennem det første stadium av alkoholmisbruken, på grunn av den farmakologiske
tilvenning. Men i annet stadium går den gjerne nedover igjen, så
de ofte klager over at de nå blir uventet beruset av bare et par glass. Men
dette er langt fra konstant, og optrer kanskje oftest som et temmelig sent
symptom, når det virkelig er fare for helsen. Rusen får også andre atypiske,
trekk etterhvert, og særlig er erindringstapet hyppig. De husker ikke lengere
det de företar seg i rus, og har derfor i bakrusen sterk angst for hvad de vel
kan ha foretatt seg. Etterhvert blir dette til en utpreget atypisk alkoholreaksjon,
som før beskrevet.
I dette stadiet er det viktig å skjelne mellem patientens opførsel og ad-
I'erd i rus, og når han er edm. Nå er han nemlig også tydelig sj delig forandret
i edru tillstand. Det dreier seg om lette forandringer, som særlig
rammer følelsesliv og vilje, og som ikke går så langt at det på noen mate
kan kalles sinnssykdom. Heller ikke er det noen typisk neurose, selv om
nervøse symptomer nokk i reglen er tilstede. I psykiatrien kalier vi gjerne
en slik tilstand for en karakterforandring. Den karakterforandring som utvikler
seg hos alkoholisten er påfallende ensartet og regelmessig — hvor
forskjellige de kan ha været i sjelelig utstyr fra begynnelsen av, så får de
etterhvert flere og flere fellestrekk. Vi får en klisjeaktig type, som vi alle
kjenner, fordi vi har møtt ham så ofte netop i vårt arbeide. Er en mann
alkoholist, så kan vi nesten på forhånd regne ut hvordan han vil reagere i
forskjellige situasjoner.
Denne karakterforandringen er av central betydning når det gjelder å
forstå alkoholistens sosiale og personlige problemer: hvorfor han ikke kan