Sociala meddelanden. 1954: 1-6 (pdf) - Statistiska centralbyrån

10 SOCIALA MEDDELANDEN 1954, NR 1
lian ikke husker noe. Hovedvekten legges på å påvise at vi her faktisk har
med en av de abnorme personligheter å gjøre som erfaringsmessig er disponert
for patologisk alkoholreaksjon. Regelen i vår straffelov om at bevisstløshei
som skyldes selvforskyldt rus, ikke fritar for straff, blev i sin tid
(1929) til mot protest fra psykiatrisk hold. Den var et offer til den offentlige
opinion og det kan påvises med enkle tall at denne rettspsykiatriske konklusjon
er altfor sjelden til at tilstanden får noen stor generalpreventiv betydning.
Dertil kommer at en tilbøyelighet til patologisk rus altid vil kunne
bedømmes som en tilstand av »varig sjelelig svekkelse», slik at det blir mulig
å idømme sikring. I praksis blir det imidlertid oftere tale om bare straff.
Ofte er det vanskelig å avgjøre hvor avvikende rusen har været i sin type,
slik at det er tvilsomt om en står overfor bevisstløshet eller en mer eller
mindre sterkt nedsatt bevisthet. Det er derfor heldig at denne differentialdiagnose
i norsk rettspsykiatrisk praksis ikke spiller noen rolle, fordi tiltaltes
rettslige stilling i begge tilfelle blir praktisk talt den samme. I begge tilfelle
kan for eks. sikring idømmes istedenfor straff, men her vil retten være
enda mindre tilbøyelig til å gjøre bruk av denne utveg.
Hvis alkoholmisbruken har nådd det annet, det sykelige stadium, og alkoholisten
har utviklet den karakterforandring som er typisk for dette stadium,
kan han rettspsykiatrisk bedømmes som en person med varig svekkede
s jelsevner, og altså idømmes sikring. Men stort set er våre psykiatre noe
tilbakeholdende med denne konklusjon, og det er iallfall ikke nokk å kunne
påvise at tiltalte har tapt kontrollen over sitt alkoholbruk. Positive symptomer
på personlighetsforandring blir i regelen krevet. Det ville rimmeligvis
være rasjonelt om praksis her kunne bli noe mere tøyelig, fordi straff alene
ofte ikke vil strekke til overfor notoriske alkoholister, slik at en supplering
med andre metoder kunne være rasjonelt.
Ofte kan det stille seg slik at faren for gjentakelse av straffbare handlinger
er nær knyttet til eventuelt fortsatt alkoholbruk. Dette synes ofte å
fortone seg som en vanskelighet for retten og de psykiatriske sakkyndige.
Igrunnen er problemet nokså enkelt. En må simpelthen vurdere faren for
fortsatt alkoholmisbruk, og er slik fare tilstede, må konklusjonen bli fare
for gjentakelse av straffbare handlinger, selv om det er på det rene at tiltalte
i edru tilstand neppe ville finne på å gjøre noe straffbart.
Spørsmålet om alkohol-sinnssygdommene har jeg med vilje ikke kommet
inn på. Riktignokk danner de ofte sluttstenen på alkoholistens kliniske utvikling,
men i praksis er det sjelden det går så langt, og enda sjeldnere at
slike alkoholpsykoser får rettspsykiatrisk betydning — alkoholsjalusien er
det eneste undtak, men også den vil i regelen ikke nå sinnssykelig grad,
men bli â vurdere som en varig sjelelig svekkelse.