Sociala meddelanden. 1954: 1-6 (pdf) - Statistiska centralbyrån

8
SOCIALA MEDDELANDEN 1954, NR 1
virkelig intellektuel reduksjon finner vi bare i de relativt sjeldne tillfelle
som er aller lengst komne og som ligger på grensen av virkelig sinnssykdom.
Årsaken til denne karakterforandring er dels virkelig organisk alkoholskade
på de organer som har med den menneskelige personlighet å gjøre. I
første rekke blir det da cellene i hjernen, men i det siste blir det også lagt
stor vekt på kjertlene med inre sekresjon, særlig binyrene og hypofysen, men
også kjønnskjertlene. Vi har mange bevis for at slik celleskade virkelig finner
sted, men det er ikke bragt helt sikkert på det rene om det er her
hovedårsaken till karakterforandringen ligger. Her som i all psykiatri står
vi foran et vanskelig valg mellem organiske og psykiske årsaker. Det er jo
en naturlig tanke at selve det liv alkoholisten fører og de konflikter og problemer
det livet fører med seg, vil endre hans personlighet. Og mange av de
typiske karaktertrekk vi har skildret, kan lett tenkes å ha netopp slike årsaker
— jeg nevner mindreverdsfølelsen, bitterheten og viljesvakheten. Men
hvad nå årsaken kan være (rimeligvis spiller både organiske og psykogene mekanismer
inn) så er karakterforandringen dyptsittende og varig, men ikke
nødvendigvis livsvarig. Vidtgående bedring er mulig hvis alkoholmisbruken
holder op.
Det er lett å forstå hvordan karakterforandringen netop kan bli det som
holder alkoholbruken vedlike. All den ulykkesfølelse og angst som alkoholistens
sjelelige egenart og hans livsførsel fører med seg, kan jo raskt og lettvint
kureres med en rus. Da lysner humøret, selvfølelsen blomstrer op, de
overspente nervene faller til ro, så han kan hvile og sove — ja til og med arbeide
for en kort stund. På den mate blir en circulus vitiosus satt igång, hvor
alkoholbruk og karakterforandring — alkoholbruk og personlige vanskeligheter,
gjensidig forverrer hverandre i en ring som patienten ikke kan komme
ut av ved egen hjelp.
Det er viktig å skjelne mellem denne karakterforandringen, som altså er
en følge av langvarig misbruk, og de awikende karaktertrekk vedkommende
alkoholist hadde også før han begynte å drikke, og som kanskje var årsaken
til drikkfeldigheten. Svært ofte blir dette blandet sammen, og det er
lett gjort, fordi det for en del er temmelig ensartede karaktertrekk det er tale
om. Anleggsmessig viljesvakhet og holdningsløshet kan for eks. ofte være
en årsak til alkoholmisbruk, samtidig som det jo er en de vanligste trekk i
den karakterforandringen som etterhvert kommer som en følge av drikken.
Særlig vanskelig blir diagnosen fordi alkoholismen gjerne har vart i mange
år når den første psykiatriske undersøkelsen blir foretatt, og da er det ikke
lett å bringe sikkert på det rene hvordan personligheten egentlig var før
alkoholmisbruken begynte å sette sit preg på den. En feilvurdering her har
ikke bare teoretisk betydning, men kan også influere på kriminologisk praksis.
Hvis et bestemt karaktertrekk som fører med seg fare for gjentakelse av
straffbare handlinger, kan diagnostiseres som en sekundær følge av langvarig
alkoholmisbruk, blir prognosen og behandlingen kanskje en annen.
De straffbare handlinger en alkoholist begår, faller i to grupper. For det
første har vi de som blir foretatt i rus og som følge av den akutte sjelelige