Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Om vi skal oppsummere bygningens historie gjennom 1700-tallet, må den betegnes som
uklar. De beskjedne sporene etter innredning tyder på en meget enkel standard. Kanskje kan
vi se de temmelig fattigslige interiørene i sammenheng med beboernes status gjennom store
deler av århundret. Peder Hansen Aarøe døde nokså snart etter at han overtok gården i 1738,
og enken ble boende der i mange år. Av skattemanntallene går det uttrykkelig frem at hun var
fattig. Etter henne bodde den ugifte datteren lenge i huset, i en livssituasjon som sjelden
forbindes med ekstravagant livsførsel og byggelyst. Det bildet som tegner seg av huset mot
slutten av 1700-tallet, ser ut som en nokså forsømt og gammelmodig bolig.
Fornyelse omkring 1800
Etter en formodet stillstand i slutten av 1700-årene må gården under nye eiere ha gjennomgått
en meget omfattende modernisering ved århundreskiftet. Den føyer seg i så måte til en lang
rekke gårder som ble gjenstand for store ombyggingsarbeider på denne tiden.
Høykonjunkturen som fulgte av Danmark-Norges nøytralitet under krigsårene ute i Europa,
sammen med et merkbart sprang i kravene til komfort og innredningsstandard, ser ut til å ha
resultert i en byggevirksomhet uten sidestykke i byens tidligere historie. Den gode økonomi
og generelle byggelyst satte også sine spor i Fred. Olsens gate 13.
Oppmålingen for ildstedsskatten i 1812 forteller at ombyggingen da må ha vært ferdig.
”1. Værelse fra S. Kant” hadde en høyde på 5 alen, mens alle de øvrige rom bare var 4 alen
høye. Situasjonen, som på den tid må ha vært etablert forholdsvis nylig, er stadig den samme.
Et hovedgrep i den store ombyggingen var altså å fjerne det gamle bjelkelaget over søndre
stue og erstatte det med et nytt, ca. 60 cm høyere. De gamle bjelkene ble saget tvert av, noe
som må ha svekket husets stabilitet vesentlig. Dermed var det ikke lenger noen motvekt til de
utkragende bjelkeendene som bar loftsetasjens yttervegg og deler av taket. Dette ville ha endt
med kollaps om man ikke samtidig – eller tidligere – hadde forblendet veggen utvendig i 1.
etasje, slik at forblendingsmuren overtok bæringen av loftsveggen. Merkelig nok ble det nye
bjelkelaget lagt inn på langs av bygningen, slik at det ikke bidro til å holde huset sammen i
tverr-retningen.
Fig. 3.8 Snitt gjennom storstuen (rom 3). Til venstre etter oppmåling av Henrik Bull, 1948. Snittet viser
situasjonen etter ombyggingen omkring 1810, da bjelkelaget ble løftet, ytterveggen forblendet og hele huset
modernisert. Det gamle bjelkelaget lå omtrent på samme nivå som taklisten under den kraftige hulkilen. Bull
oppdaget ikke utkragningen i frontveggen bak forblendingen. Til høyre samme snitt etter oppmåling av Arne
Berg under demontering i 1957. På de avkledde tømmerveggene vises gamle åpninger, bl.a. en meget lav dør.
Det nye bjelkelaget over storstuen ble lagt på langs av huset.
100