Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

hus i flatbygdene på Østlandet, og hovedsakelig omkring og etter 1800, for eksempel over
våningshuset på Sande i Romedal fra 1818. 122
Fig. 4.44
Til venstre et tak med fotsakser, etter Godal (1994:64). Forfatterne bruker betegnelsen fotingsrøst om det
samme sperrebindet (til høyre ) når det inngår i et konstruktivt system (Ibid., 90).
”Christiania-takbindet”
Den typiske Christiania-varianten av ”fotsaksen”, et sperrebind med bindbjelke, har jeg valgt
heretter å betegne med kortformen Christiania-takbindet. 123 Dette var helt dominerende på
murhus og bindingsverkshus i byen og omegnen, og det fikk også en viss utbredelse på
laftehus. Det ble utstyrt med én eller to hanebjelker, avhengig av høyden, som igjen var en
funksjon både av spennvidden og takfallet. Overgangen er glidende mellom dette
sperrebindet og den konstruksjonen som Godal og Moldal kaller ”spennsaksrøstet”. Den
avgjørende forskjellen er at Christiania-takbindene er tettstilte og uten noe sekundært
bæresystem, mens spennsaksrøstet består av åsbærende bukker i større avstand. Spennsakser
med åser ble vanligere utover på 1800-tallet, bl.a. i Kristianias murgårder, og systemet kan ha
sammenheng med større utbredelse for undertak (sutak) under tekking med tegl eller skifer
(Godal 1994:108). I Trondheim var det spennsaksen som ble alternativet til det rene åstaket
ved gjenreisningen etter bybrannene i 1840-årene. Der ble sperrebindene reist med en
avstand på 3-4 meter, med utgangspunkt i en regulær loftsbjelke, eller med en egen
”undergurt” uavhengig av bjelkelaget. Spennsaksene bar så et sekundært system av spinklere
åser, som igjen bar bordtaket (Larsen 1988:199-200). Tettstilte sperrebind som i Christiania
var sjeldne i dette gjennomførte laftebyggingsmiljøet, men kunne forekomme på murhus. 124
En så trygg posisjon i byggefaget hadde sperrebindet at Theodor Broch nærmest som
en selvfølge presenterte det som ”selve takkonstruksjonen”, uten videre diskusjon om fordeler
eller alternativer, så lenge spennvidden var liten (Broch 1848:17). Brochs beskrivelse er helt
dekkende for utførelsen i 1700-tallets Christiania:
122 Personlig meddelelse fra Jon Bojer Godal.
123 Godal og Moldal valgte å kalle sperrebindet med det navnet som bruktes på Hadeland, der de fant at
konstruksjonen hadde den sterkeste posisjonen i tradisjonen. Men som de selv skriver, er konstruksjonen
gammel og utbredt over hele Østlandet. Jeg vil tro at Christiania var stedet hvor den først kom i alminnelig bruk
i nyere tid, siden den er egnet til de stedegne byggemåtene mur og bindingsverk. Derfra kan sperrebindet ha
spredt seg over Østlandet, ettersom det er like godt egnet på laftehus og stavreiste hus.
124 Katedralskolen i Trondheim, ferdig i 1787, har sperrebind. Men det er et gjennomført stykke akademisk
arkitektur av den danske C. F. Harsdorff, og med en ingeniøroffiser som byggeleder (Kavli 1966:207).
268