Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

arkiver, og når de dertil var håndgripelige realiteter, burde de kreve mindre tidkrevende
grunnlagsinvesteringer i det å rekonstruere de fortidige situasjonene først. Det skulle vise seg
at ingen av disse forløpene lot seg forutsi. Jo flere faktorer som er for hånden til å danne
tråder i den totale vev som en bygningsbiografi utgjør, desto mer komplisert blir det å veve
dem sammen. Derfor utkrystalliserte det seg, noe uventet, ingen fast mal for disponeringen
av stoffet og fortellingen av den enkelte biografi. Men disse innledende studiene kastet et
skarpere lys på kildematerialet og bidro dermed sterkt til å styre valget av studieobjekter.
En idé som underveis ble prøvet og forkastet, var konsentrasjon om avgrensede strøk
av byen, slik at man kunne studere et sosialt og geografisk sammenhengende miljø. Tanken
har mye for seg, men den lar seg vanskelig forene med kravet om et så rikt kildemateriale som
mulig. Dette siste er et produkt av tilfeldigheter, og ikke av lokalisering. 1 En annen
erkjennelse som modnet under prosessen, var at det geografisk kontekstuelle har relativt liten
betydning i et større perspektiv. Hver bygård er på sett og vis en individuell fortelling. Hver
byggherre sto i begynnelsen fritt til å velge formål, byggemåte, størrelse og stilutrykk for sin
bygning, uavhengig av hva de nærmeste naboene måtte finne på. Hendelsesforløpet videre er
også i det vesentlige individuelt og uavhengig av kontekst. Noen gårder hadde stabile eiere,
mens andre skiftet eier hyppig, men slike forhold kunne med tiden snu seg, på samme måte
som det kunne skje til dels dramatiske vekslinger i velstand og sosial posisjon. Beliggenhet
har imidlertid en viss sammenheng med generelle sosiale forhold, slik som når håndverkere
og andre av lavere stand og stilling bevisst ble styrt mot bosetning ”oppe i byen”, mens de
rike kjøpmennene bosatte seg nær havnen og langs hovedgatene. Et annet strøks-spesifikt
kriterium er at utvalget bør omfatte flere byggeperioder. I den forbindelse må det tas hensyn
til at bybrannene ofte opptrådte kvartalsvis. Søker vi etter gårder fra byens første år, må vi
derfor unngå de kvartalene som senere ble utslettet i de store brannene. (Fig. 2.14). På den
annen side er vi også sikre på at gårder vest for Akersgaten ikke kan være eldre enn fra 1686,
hvis vi nettopp ønsker å få grep på hus fra gjenreisningstiden eller senere.
Det endelige utvalget bærer til en viss grad preg av forsøket på geografisk
konsentrasjon, idet tre av dem tilhører samme husrekke i Akersgaten, nr. 11, 15 og 17. Hele
husrekken kunne godt ha vært gjenstand for studier i dybden, men det ble funnet riktig å
utelate noen som enten var mindre fyldig dokumentert, eller som ikke mentes å gi tilstrekkelig
ny kunnskap til at det var verdt umaken å inkludere dem. For resten av eiendommene fra nr.
1 til 9 er det imidlertid innhentet nok kildemateriale til at de blir trukket inn for komparasjon
med de utvalgte gårdene. Også nabogårdene Tollbodgaten 14 og Kirkegaten 18 tilhører,
sammen med gårdene videre langs Kirkegaten, nr. 10-16, en sammenhengende husrekke som
ble vurdert som mulige utvalgsgårder. Flere av tomtene har referanse til tomtebrev fra 1629,
og ettersom kvartalet har vært spart for branner, kan deler av bebyggelsen være blant byens
tidligste. Kildetilfanget varierer sterkt, men særlig nr. 10 og 14 er forholdsvis godt
dokumentert. Når disse likevel er utelatt, er det først og fremst fordi utvalget måtte begrenses.
Men også disse er representert i det underliggende materialet som er brukt til analysen i del 4.
Det samme gjelder nabogårdene på begge sider av Rådhusgaten 12.
3.1.2 Utvalgskriteriene
Foran er det redegjort for noen underliggende prinsipper for utvelgelsesprosessen. Kriteriene,
som til dels ble til underveis, kan i ettertid oppsummeres i stikkordsform slik det er gjort
1 Skjønt det kan argumenteres for det motsatte, ved det at byens ”beste” strøk har en overvekt av rike borgere og
verdifulle bygninger, som i sin tur avføder et rikere kildemateriale – flere skifter, ”tykkere” beskrivelser, mer
innholdsrike takster og flere personalhistoriske nedtegnelser. Disse beste og dyreste bygårdene har av
innlysende årsaker også i større grad overlevet alle ”saneringstrusler” og er derfor tilgjengelige for direkte
observasjon.
89