Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

tilegnet seg lafting som ”førstespråk”. Like lite som et talt fremmedspråk kunne
bindingsverkets språk overføres rent og ublandet til et samfunn som fra før hadde et annet
språk. Utveien for tømrerne var å operere med ”oversettelseslån”. Under planleggingen
måtte de oversette sine mentale bilder av hjemlige laftehus til den tillærte teknikken. Det var
ikke vanskelig hvis man oppfattet bindingsverk bare som en alternativ måte å bygge en vegg,
og dermed ikke vesensforskjellig fra lafteveggen.
Den hypotesen jeg forsøker å underbygge, er at første generasjons bindingsverkshus
ble formet av utlendinger som var helt innforlivet i sine medbrakte byggeskikker og derfor
reiste byggverk med ”korrekt” og systembundet bindingsverk. Det kan ha eksistert flere ulike
realiserte modeller side om side i byen, både danske og tyske, men overveiende i beslektede
bundne systemer, siden disse dominerte både i Danmark og Nord-Tyskland.
Under denne første byggeperioden må de utenlandske mestrene ha gått inn i rollen
som lærere for et stort antall norske tømrere. I tråd med språkanalogien har vi da hatt en
situasjon med dansk-tysk bindingsverk som ”superstratum” og norsk lafting som
”substratum”. Da er det lett å forestille seg en slags ”pidgin-fase” der de norske elevene
tilegnet seg de mest iøynefallende ”språkreglene” for bindingsverk, slike som befant seg på
overflaten av denne kompetansen. Først og fremst ville det gjelde trekk som kunne henføres
til ”leksikon” eller ”ordforråd” – alle de enkle reglene og greie knepene, slik som gjengse
tømmerforbindelser og det å bygge rammer av sviller, stolper, remmer og fylltømmer. Men
alt dette var ”overflatestruktur”. ”Dypstrukturen” var ikke noe man uten videre tilegnet seg,
ihvertfall ikke hvis ens mentale modell fra før var laftehuset.
Hendelsesforløpet som jeg mener å ha sannsynliggjort, selv om det ikke i ettertid lar
seg sikkert bekrefte, var at norske tømrere først lærte seg et ”pidgin-bindingsverk”. Gjennom
resten av 1600-tallet kom de sannsynligvis aldri lenger enn til dette stadiet, dels fordi
murtvangen ble lemfeldig praktisert, og dels fordi det stadig var et tilsig av fremmede tømrere
som kunne dekke den begrensede etterspørselen etter bindingsverk. Bybrannen i 1708 og den
påfølgende innskjerpingen av murtvangen må ha vært et vendepunkt. Heretter måtte alle
bygge ”brannsikkert”, hvilket for de fleste aktører var det samme som å bygge bindingsverk.
Jeg antar at det var nå bindingsverket utkrystalliserte en lokal norm, fikk fastere struktur og
ble til et ”språk”. Bindingsverk gikk inn i den folkelige byggeskikkens repertoar. Økende
etterspørsel fremtvang flere utøvere og et oppdragsvolum som kunne livnære et selvstendig
bygningsmiljø. Byen fikk en generasjon av innfødte tømrere som lærte seg bindingsverk som
”førstespråk” til tross for begrenset ”input”. 31
Bindingsverket i Christiania, slik det kjennes fra 1700- og 1800-årene, lar seg altså
forklare som resultatet av en kreoliseringsprosess. 32 Som i alle kreolspråk ble grammatikken
betydelig forenklet i forhold til superstratum, men endte opp forholdsvis konsekvent og stabil.
Det som forsvant i prosessen, var bundetheten som kjennetegner de danske og nordtyske
variantene av bindingsverk, sammen med ideen om faget som konstituerende enhet. Borte ble
også overskuddet som i perioder preget dansk og tysk bindingsverk. 33 Christianiabindingsverk
fikk et nøkternt og jordnært uttrykk, helt blottet for dekor. Men det fikk et rikt
”leksikon” av tekniske løsninger fra bindingsverkets hjemtrakter, sammen med et stort
ordforråd av tilhørende tekniske termer, hovedsakelig fra tysk. ”Substratum” var tilstede i
den mentale modell som synes å ha nedfelt seg i hodene til de lokale utøverne. Det var
laftehusets grammatikk eller struktur, og laftehuset som ubundet system. Denne mentale
31 ”Input” i form av sprikende mønstre og ekstrem syntaktisk variasjon har paralleller til det som var
utgangspunktet da kjente kreolspråk utkrystalliserte seg.
32 Forbeholdet som stadig må has i tankene når man anvender språkanalogien, er at talte språk læres av små barn,
og at kreolspråk skapes av små barn. Ferdigheter som det å bygge er det voksne som tilegner seg.
33 Her må det innskytes at det også i Danmark og Tyskland var en klar tendens til forenkling og rasjonalisering
av bindingsverket gjennom 1700-årene. Dekor forsvant til fordel for et nøkternt, utilitaristisk bindingsverk.
358