Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Mot slutten av 1700-tallet ble det inne i selve byen reist noen få nye offentlige bygninger av
uomtvistelig arkitektonisk kvalitet og klart innrettet for sine formål. I 1776 fikk byen ny
tollbod, tegnet og oppført av murmester Hesler. Bindingsverket ble antagelig utført av
tømrermester Schimpf, en innvandrer fra Hessen-Kassel (Berg 1946:91,106). (Se s. 357). Det
var en prektig ”akademisk” bindingsverksgård etter danske og tyske forbilder, med stort
valmtak, frontispis og en rikt utformet portal med Christian VIIs navnesiffer. Den rakk ikke å
bli gammel før den ble ødelagt av bryggebrannen i 1785. Glasmagasinet reiste i 1786 et
byggverk av tilsvarende kvalitet like i nærheten, der Sentralstasjonen ligger nå. Arkitekt og
byggmester for dette var A.J. Kirkerup fra København (Berg 1946:95,104), og det var et
gjennomført ”københavnsk” bindingsverkshus i slekt med idealfremstillingene på tidens
mestertegninger. Fasaden var symmetrisk organisert omkring en midtstilt port og hadde
regelmessig plasserte vinduer med dobbelt stolpeverk imellom. (Fig. 2.17).
På ett område av offentlig virksomhet var byen et eksempel for andre bysamfunn.
Etter krig og brannkatastrofer gikk man i 1720-årene inn for å skaffe byen et vannverk som
både kunne tilfredsstille etterspørselen etter godt vann til husholdningene og til slukking ved
branntilløp. Med stolthet ble det i 1763 omtalt som ”Christiania Byes kostbare Vandverk,
hvis liige ikke findes i nogen anden bye hverken i Danmark eller Norge, ja end ikke i den
Kongl. Residentz stad Kjøbenhavn” (Berg 1946:231). Vannledninger fra Akerselven førte
vann til poster i alle viktige gatekryss og åpnet dessuten for å legge ledninger videre inn i
private gårder.
Som vi har sett, var det vanlige – eller helst litt bedre – borgerhus som måtte gjøre
tjeneste når bygninger trengtes til offentlige formål. Men i den lille provinsbyen Christiania
var det ikke så mange institusjoner som trengte mer enn en udifferensiert bygård. Akershus
og Domkirken var i det meste av perioden omtrent de eneste bygningene som helt ut var
tilpasset spesielle formål. Da byen i 1814 brått fikk status som hovedstad, sto man derfor
overfor et massivt behov for raskest mulig å fremskaffe egnede lokaler for alle de
institusjoner som fulgte med den nye verdigheten.
Fraværet av offentlig bebyggelse i noe vesentlig omfang betydde at man lokalt hadde
et nokså beskjedent repertoar av skoledannende forbilder for utforming av borgerlig arkitektur
og folkelig byggeskikk. Impulsene var man henvist til å søke i egen lokal tradisjon, i utlandet
eller i litteraturen. I del 4 skal vi forsøke å oppspore noen faktorer som kan ha vært
bestemmende for byggeskikkene i Christiania.
87