Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

illigere medlemskapet i byens brannkasse. Derfor er relativt få gårder beskrevet i den
alminnelige brannkassens protokoller, som etter hvert skulle utvikle seg til å bli den beste
kilden til bygningshistorisk kunnskap.
I forbindelse med opprettelsen av brannkassen ble en taksering av alle byens 406
gårder avholdt i 1766. 23 Totalbildet som protokollen gir av bebyggelsen er uvurderlig, men
opplysningene om hvert hus er sparsomme – vi får bare vite betegnelsen, byggemåten, antall
etasjer og takstsummen. Neste år ble det ført takstprotokoll over de eiendommene som
virkelig gikk inn i den alminnelig brannforsikringen, men de utgjorde bare omkring ¼ av
bygningsmassen (Johnsen 1942:163-179). Protokollen fra 1767 er altså ufullstendig, men har
noen flere detaljer – bl.a. antall ovner og vurderinger av tilstanden. Deretter var det alminnelig
omtaksering med ti års intervaller, men individuell taksering ved endringer av bebyggelsen i
mellomperioden. 24 Ved takseringen i 1777 ble opplysninger om bruken av enkelte rom
protokollert. I 1787 og 1797 ble ytterligere detaljer inkludert: taktekking, antall vinduer, og
stundom også opplysninger om behandlingen på innvendige vegger. Fra 1807 ble ytre mål på
hver bygning tatt med. Utover gjennom 1800-årene ble beskrivelsene stadig mer
omstendelige, men desto mer verdifulle for bygningsforskeren.
Fra 1828 ble forsikring i Den alminnelige Brannkasse gjort obligatorisk også for
hovedstaden, og generalforsamlingen i Christiania Byes Brand-Assurance-Casse vedtok i
desember 1827 nedleggelse og kollektiv innmelding i rikets brannkasse fra 1. januar 1828
(Johnsen 1942:419). Fra og med 1827 ble dens protokoller dermed altomfattende. 25
Jeg har gjennomgått samtlige foreliggende branntakster for alle utvalgsgårdene fra
1766 til 1846, for noen også frem til 1860. Fire av dem er imidlertid ikke dekket for perioden
1766-1827. I tillegg har jeg analysert samtlige takserte eiendommer i 1807 og 1817, i den
perioden da branntakstene blir særlig innholdsrike og kan stilles opp mot andre kildetyper.
Bygningsavgift og ildstedsskatt
Størst nytte får branntakstmaterialet når det sammenholdes med to andre kilder som nedfelte
seg rett etter 1800, da staten forsøkte nye fiskale utveier til å rette på sin skakkjørte økonomi.
Fra 1802 ble det i en periode innkrevet en årlig bygningsavgift av alle kjøpstadsbygninger. 26
Oppmålingene som dannet grunnlag for utligningen ble ført i en ferdigtrykt protokoll, gård for
gård etter matrikkelnummer, og bygning for bygning innen gården. Denne kilden er den
tidligste som oppgir mål på bygningene, og målene er trolig mer pålitelige enn de som senere
ble oppgitt i branntakstene, ettersom de ga seg direkte utslag i avgiftens størrelse og derfor ble
omhyggelig kontrollert av huseierne. Kilden angir også bruken av bygningene og etasjetallet.
I 1812 fulgte ildstedsskatten, også den innkrevet for alle landets byhus. 27 Den ble
utregnet etter volumet på alle oppvarmede rom og var dermed en sosialt rettferdig skatt som
rammet folk etter evne og levestandard. Også her ble det brukt ferdigtrykte protokoller. For
hvert rom ble største bredde, dybde og høyde målt, sannsynligvis meget nøyaktig til nærmeste
¼ alen. Presisjonsnivået fremgår av at rom i hus med utkraget overetasje er oppgitt med
større dybde i annen enn i første etasje. 28 For enkle og oversiktlige bygninger gir kilden full
beskjed om planløsningen, ettersom de ytre målene også kjennes fra bygningsavgift eller
branntakst. Planen kan rekonstrueres som i et puslespill med rommene som brikker, dersom
man husker at yttervegger og delevegger også opptar plass. Problemer oppstår imidlertid med
rom som har uregelmessig form eller ikke parallelle vegger, siden oppmålerne for enkelhets
23
RA. Kommersekollegiet. Christiania branntakstprotokoller.
24
Ibid.
25
SAiO. Norges Brannkasse.
26
RA. Rentekammeret. Byavgifter.
27
Ibid.
28
Dette forholdet gjør det mulig å oppspore tidlige bindingsverkshus, slik som Kirkegaten 10 (s. 299).
30