Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Christiania. Byggemåten med hver etasje som et avsluttet hele kalles på tysk
”Stockwerkbauweise”, i motsetning til ”Geschossbauweise”, hvor bjelkene for overetasjen er
innskutt eller ”eingeschossen” mellom høye stolper. 45 I Tyskland regnes avsluttede
”stokkverk” for å være en relativt sen foreteelse, mens de eldste bindingsverkshusene hadde
høystolper og innskutte bjelkelag (Thinius-Hüser 1998:142f).
Stolpene ble som omtalt foran forbundet med losholter, også kalt rigler, 46 inntappet i
stolpene og sikret med trenagler. I vindusfagene, som i Christiania ble betydelig bredere enn
normalt, ble det vanligvis satt inn korte stykker stående tømmer mellom svill og losholt.
Hvordan disse tradisjonelt ble betegnet i byen vites ikke; tømrerne kan ha brukt ordet ”dokke”
som er kjent fra norske dialekter om noenlunde samme sak; balustre i rekkverk eller korte
søyler i dvergarkader (Torp 1919). Dette er også i flere varianter den danske betegnelsen for
de korte mellomstolpene som i Danmark er vanligere på grunn av bredere fag. 47
Til sideveis skråavstivning i veggplanet bruktes skråbånd, vanligvis av omtrent
samme dimensjon som det øvrige tømmeret. I Christiania spente de som regel diagonalt fra
svill til rem i hele etasjehøyden, og slik at de fylte hele faget mellom to stolper. Oftest ble de
anbrakt i hvert hjørnefag, hvor de ikke kom i konflikt med vinduer. Fag med skråbånd ble
helst gjort litt bredere en normalfaget for å gi slakere helling og mer effektiv avstivning. På
brede vegger, eller hvor hjørnet av forskjellige grunner ikke lot seg bruke, kunne det også
anbringes skråbånd i ett eller flere andre fag. Unntaksvis kunne skråbåndet sløyfes helt, slik
som på Skippergaten 17, fordi husets bindingsverk hadde tilstrekkelig innebygget stivhet eller
kunne støtte seg til naboene. Den omhyggelige avstivningen som var regelen, må statisk sett
ha vært bortimot overflødig hvis vi tar i betraktning de mange relativt stive tappforbindelsene,
de overdimensjonerte materialene, og effekten av utmuringen. Behovet var nok først og
fremst til stede under byggeprosessen, som en midlertidig løsning inntil murverket var på
plass. Men slik temporær avstivning kunne like gjerne ha vært oppnådd med ”sverter”.
Skråbånd etter byens skikk kom til å krysse losholten i samme fag. I krysningspunktet
ble de to leddene bladet sammen på halv ved. Skråbåndene var oftest anbrakt slik at de pekte
ut mot hjørnet øverst, men også det motsatte er kjent. Christian H. Grosch mente å se en
lovmessighet i skråbåndenes retning, avhengig av om huset opprinnelig var i én eller to
etasjer, og ut fra dette brukte han skråbåndskonfigurasjonen som kriterium for å fastslå
forløpet av en byggeprosess i flere etapper (Grosch 1972:92f). En gjennomgåelse av kjente
fasader, sammenholdt med mer pålitelige bygningshistoriske data, gir imidlertid som resultat
at det neppe er mulig å påvise noen slik lovmessighet. 48
En sjelden gang påtreffes kortere skråbånd som bare opptar én ”tavle” i
bindingsverket, og altså spenner fra svill eller rem til stolpe. Slike finnes på trappehusgavlen
til Rådhusgaten 19, på Prinsens gate 19, og i bakgården på Kongens gate 5. En brystning
med en nesten sammenhengende rekke tavler med korte skråbånd fantes i 3. etasje på en
sidebygning til Kirkegaten 34, som brant i 1858. (Fig. 4.22). Slike skråbånd var mye mer
utbredt i Danmark, der vinduer ofte opptok hvert fag i hele fasaden, slik at bare tavlene under
losholthøyden sto til rådighet. I Christiania brukte man sjelden så tettstilte vinduer; det fantes
45
De to ulike prinsippene for å lage flerplansløsninger i bindingsverk har gjort at tysktalende i dag kan velge
mellom tre synonymer for samme ting – Geschoss, Stock og Etage – uten bevissthet om opprinnelige forskjeller.
46
Begge betegnelser er i utgangspunktet tyske. Danskene har naturalisert den ene i formen ”løsholt”, mens
moderne tysk terminologi bare anvender ”Riegel”.
47
Dukke, dokke, doppe er i tillegg til flere ubeslektede betegnelser nevnt i Lerche (1987). I dansk faglitteratur
brukes dessuten ofte dok.
48
Grosch mener for eksempel at Tollbodgaten 14 må være oppført under ett i to etasjer, siden skråbåndet nede
peker utover. Men huset er påviselig reist i én etasje opprinnelig, se følgende avsnitt. Også Rådhusgaten 14 –
opprinnelig i én etasje - har skråbånd som peker utover, mens de ifølge Grosch burde peke innover. Heller ikke
ved gjennomgåelsen av tysk billedmateriale kan det oppdages noen faste regler. Alle hessiske hus avbildet hos
Walbe (1942) har skråbåndene konsekvent vendt opp- og utover på alle etasjer, både i høye og lave hus.
227