Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

lett kunne bli et statussymbol. Richard Harris (s. 56) ser ”jetties” på engelske hus som ”an architectural
symbol of wealth and status”, men er også åpen for den tolkning at huseiere dro fordel av større gulvareal i
øvre etasjer, og forbipasserende av beskyttelse mot nedbør. Selv tenker jeg meg at utkragning etterhvert
erobret bindingsverkets verden som et i hovedsak ”utvendig” statussymbol, men kanskje etterrasjonalisert
av mange som brukte det til å markere posisjon. Denne siste teorien forklarer også hvordan fenomenet
spredte seg til norske laftehus.
Utkragningen på tidlige danske byhus kunne være betydelig – fra 40 til 70 cm var vanlig, og
opptil 170 cm skal ha forekommet. Med tiden avtok fremspringet, til det omkring 1600 var
redusert til 20-30 cm. Innarbeidet i løsningen var knekter som avstivet forbindelsen mellom
den fremspringende bjelken og den bærende stolpen under. De tidligste, langt fremskytende
bjelkene kunne ha frittløpende skråbånd, slik som i ”Pilgrändshuset” i Ystad (Lundberg
1971:130). Etterhvert ble virkelige knekter enerådende, først med en enkel avfaset bueform,
senere rikere utformet som klassiske konsoller eller ren skulptur (Jensen 1987:22,66f).
Knekten fant problemfritt sin plass i det allerede bundne systemet som forlengst var
innarbeidet i Danmark. Hva mer var – den bidro til å forsterke og fastholde bindingen
mellom stolpe og bjelke, som ellers kunne ha vært truet av stokkverksystemet. Mye kan tyde
på at knekten er selve nøkkelen til å forstå utkragningsfenomenet, og at det altså er mest
gehalt i den opprinnelsesteorien som vektlegger kombinasjonen mellom behovet for
skråavstivning og ønsket om å anbringe den på utsiden, hvor den både er minst i veien, og
samtidig gir en kjærkommen mulighet til dekorativ utfoldelse. Viktig i denne sammenheng er
at knekten, så lenge den var en integrert del av idealfasaden, nødvendigvis låste bjelke til
stolpe og dermed fastholdt bindingen også etter at den direkte forbindelsen med
”gennemstukne” bjelker var oppløst.
Fig. 5.8 Til venstre oppriss og snitt av ytterveggseksjon på Nørregade 31 i Køge, etter Langberg (1955:184).
I midten analytisk perspektiv av 1600-talls hus i Malmø, etter Einar Bager (1936). Begge hus har den typisk
danske konstruksjon med knektbåret fremspring i etasjeskillet og ”gennemstukket” loftsbjelkelag. ”Kopbånd” i
begge hus brukt til skråavstivning oppe, men ikke nede, bestyrker teorien om at knekten og dermed utkragningen
primært oppsto for å slippe innvendige skråbånd. Til høyre bindingsverkets konstruktive oppbygging etter at
knekten forsvant og fremspringet ble redusert. Etter Jensen og Ganshorn (1987:60).
Gjennom 1600-årene skulle fremspringet bli stadig mer redusert, og omkring 1650 forsvant
også knekter og rikt dekorterte ”fyldholter” fra Københavns fasader. Med utkragning på en
stokkbredde eller mindre innskrenket dekoren seg til profilering på bjelkehoder og
”overgangsfod”. Knekten hadde vel aldri vært statisk nødvendig, selv om den kanskje ble
oppfattet slik. I hvert fall ble den mindre nødvendig etter at man gikk helt over til utmuring
347