Byen bytter byggeskikk - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Det tyske elementet ser ut til å ha blitt betydelig mer innflytelsesrikt mot slutten av 1600årene
og utover gjennom 1700-årene. Igjen er nasjonaliteten usikker, men mange navn
indikerer tysk herkomst. Den første av disse var Wulf Hoffmann, ”Mester Wulf”, som reiste
takverket på Vår Frelsers kirke og på en rekke bygdekirker i perioden 1690-1711 (Berg
1946:77-80). I 1702 tok Hans Lorentz Reimann borgerskap i Christiania, men allerede i 1693
arbeidet han med takverket på Glemmen kirke. Han arbeidet i flere Østlandskirker og mestret
bl.a. den avanserte ”liggende stol”. (S. 270f). Sannsynligvis var også han tysk av fødsel. Den
ledende byggmester frem til midten av 1700-årene, Gabriel Bædtzmann, antas også å ha vært
tysker. Opprinnelig var han tømrer, men ble dessuten entreprenør for store murarbeider som
Hospitalskirken, Tukthuset og Kongsberg kirke. Videre utover i 1700-årene opptrådte flere
tømrere med formodet tysk bakgrunn, som Stephen Luth, Hans Michael Brendel, Johan
Mühlberg, Henning Artner, Christian Kleber og Johan Reinhart Schimpf. Den siste var med
sikkerhet fra Hessen-Kassel (Berg 1946:80-104). Tyske håndverkere fortsatte å utgjøre et
betydelig innslag i byens bygningsmiljø gjennom 1800-årene.
Christiania-bindingsverk: et resultat av kreolisering?
Tilstedeværelsen av erfarne danske og tyske tømrere i Christiania på 1600-tallet er
dokumentert i forrige avsnitt. Selv om deres engasjement i borgerlig byggevirksomhet ikke
kan påvises direkte, er det overveiende sannsynlig at det var disse håndverkerne, og kanskje
flere som aldri ble innskrevet i kildene, som oppførte første generasjon av bindingsverkshus i
byen. Innvandrerne må ha vært fortrolige med sine hjemlands versjoner av bindingsverk. For
å vende tilbake til språkanalogien: De var oppfostret i sine respektive språksamfunn og
mestret ”førstespråkets” regler eller grammatikk til fullkommenhet. Hver enkelt mester hadde
entydige mentale modeller av hus og konstruksjoner som en del av sin kulturelle kompetanse
– eller instrukser i form av memer. Når han her i byen ble satt til å praktisere ”morsmålet”,
hadde han i liten grad konkurrerende byggesystemer å forholde seg til, systemer som kunne
kontaminere dette. Det innfødte byggemiljøet var utelukkende innrettet mot lafting, en
byggemåte som var så vesentlig annerledes at det var lite å hente derfra for den som
uttrykkelig skulle bygge på ”dansk maner”. Dermed er det overveiende sannsynlig at hver
fremmed byggmester realiserte sine byggeoppgaver i sitt hjemlands språk. 30
Det ble også i stor utstrekning oppført laftehus i byen gjennom 1600-årene, mer eller
mindre lovlig. (S. 198f). Disse vet vi at det var norske tømrere som oppførte, mest bygdefolk.
Med tiden ble det etablert en stilltiende, men rettslig bindende overenskomst om deling av
markedet. Bytømrere med borgerskap fikk enerett til å hogge bindingsverk, mens bygdefolk
tok hånd om lafteoppdrag. (S. 204f). Siden antallet utlendinger i bygningsmiljøet var
forsvinnende lite i forhold til det totale antallet av utøvere, må tilsiget av tømrere for en stor
del ha bestått av innflyttere fra landet. Fra sin bakgrunn var de mest fortrolige med lafting,
også om det var bindingsverk de skulle komme til å praktisere i byen.
De utenlandske byggmestrene som behersket bindingsverk og bestemte utførelsen var
altså avhengige av medhjelpere som nødvendigvis måtte rekrutteres lokalt. Skulle de klare å
skaffe folk som oppfylte det mest grunnleggende kvalifikasjonskrav, nemlig å svinge øksa,
var de nødt til å ansette laftehoggere. Av dette resonnementet følger at mange aktører
innenfor byggemiljøet i Christiania må ha vært folk som lærte kunsten å hogge bindingsverk
som et slags ”fremmedspråk” eller ”annetspråk” med høyere status, etter at de først hadde
30 Skulle man tenke seg kulturblanding på dette stadiet, måtte det helst skyldes ønsker fra byggherrene som brøt
med håndverkernes modeller. Den slags innspill har rimeligvis handlet om tilpasning til lokale mønstre for
organisering av planstrukturen. Det er mindre sannsynlig at byggherrene hadde sterke meninger om de
konstruktive løsningene. Når jeg her bruker metaforen ”hjemlandets språk”, er det derfor bare den konstruktive
siden, systemet i bindingsverket, jeg sikter til.
357